Vi bor på høyden, på stupets kant

OSLO
Astrup Fearnley Museet
Rachel Harrison
Sitting in a Room
Utstillingen står til 12. februar

Amerikanske Rachel Harrison (født 1966) inntar høsten på Astrup Fearnley Museet med sitt eget hus. Dette huset, eller miljøet om man vil, består av fem rom eller omgivelser som åpner for en flertydig fortelling om skulptur, visuell kultur og tingene i verden. Sitting in a Room er full av innganger og mulige utganger for tanken og tolkningen.

Harrisons utstilling er både vittig og gåtefull, med et overskudd av postkonseptualistisk moro og lek med skulpturtradisjoner og det moderne livets etterlatenskaper. Harrison inviterer til refleksjon over betydningen disse tingene og skulpturelle formene kan ha alt etter sammenhengen de framtrer og brukes i – fra det hverdagsabsurde til det samtidspolitisk eksplosive.

Dame med sigg
«Rom» skal tas bokstavelig. Harrison har definert hver enkelt utstillingssal i museet som en definert omgivelse i huset, fra den store hovedsalen som nå er «Skulpturgården» via «Treningsstudioet» oppe på mesaninen til «Stuen», «Kabinettet» og til slutt «Torget». Under samtlige overskrifter befolker Harrisons skulpturer rommet som om de var personer eller maskiner og apparater for kroppen, objekter for handling eller markører for kunsthistorie og bildekultur.

I «Stuen» har Harrison hentet inn et verk fra Astrup Fearnleys egen samling, den hyperrealistiske skulpturen Housewife (Homemaker) av Duane Hanson fra 1969-1970. En kvinne tar seg pause og en sigg alt mens hun blar i damemagasiner og venter på at håret skal tørke under varmehetta. Hansons husmor er paret med Harrisons mannekeng-dame med trynet til Dick Cheney, erkehauk og tidligere visepresident under Bush jr., tredd over bakhodet. Bakveggen er dekorert med en lang rekke fotografier av klassiske skulpturer, bilder Harrison har tatt i ulike museer.

Estetisk overskudd
Denne blandingen av innfall og kalkulert symbolikk er kjennetegnende for Sitting in a Room. I fugleperspektiv framstår utstillingen som en oppstilling av det trivielle mot det storpolitiske, komikk mot alvor, hverdag mot historie og kulturell arv, og en klassisk, tidløs estetikk mot forfall, gatekunst og graffiti. Harrison er en glupsk kunstner, sulten på kulturens og tidas estetiske overskudd, og skaperakten er åpenbart det som stiller hungeren.

«Skulpturgården» er dyppet i og mettet av denne kunstneriske overskuddsbrønnen. Harrisons materielle metode er en blanding av klassisk skulpturvirke og postmoderne appropriasjon, med en vilter bruk av allerede eksisterende ting – forbruksgjenstander og andre kunstneres kunstverker – som får spille sine roller som deler og innstikk i hennes materielle komposisjoner.

Moderne orakler
De både geometriske og organiske skulpturformene er tilvirket av sement og hardplast over et skjelett av hønsenetting og treverk, og siden bemalt og tagget i signalfarger. Så kommer et vell aksessoarer til: verklista byr på alt fra saueskinn og joggesko til kostymeskjegg, telefoner, fallskjermtau, plastgafler, malingsspann, Venus-statue og konseptkunstneren Martha Roslers fraktkasse – og da har jeg ikke engang kommet halvveis.

Til tross for dette kanskje oppjaga materielle forbruket, framstår utstillingen med en meditativ ro, som om det virkelig var en klassisk skulpturgård det var snakk om. Hver skulptur inviterer til indre monolog og kontemplasjon avsondret fra helheten, som mystiske bautaer og moderne orakler. Denne introverte responsen er antakeligvis også et resultat av de mange innslagene av klassisk kunst som ligger som en borduntone utstillingen gjennom: greske gudinner, et maleri av en antikk byste (så vidt jeg forstår utført av en annen kunstner, Pat Palermo) og ikke minst en hel vegg i «Kabinettet» dekket av Harrisons egne ledig og sikkert tegnede skisser av antikke skulpturer. De gir jevne stikk av høytidelig alvor blant all den sangvinske gleden over stoff og form.

Tvetydig show
Apropos inventarliste: Når man endelig ankommer «Torget», som vi vel må tro skal være representanten for fellesskap, sosial utveksling og oppbyggelige møter, blir opplevelsen av meditativ ro brutt av et sirkuslignende og truende kaos. Bilder og kryssfinerplater henger fra tauverk i taket, to diskolamper lager et tvetydig show i et hjørne, et brannslukningsapparat, en selfiestang og en gassmaske er tvinnet sammen, et forlorent rullebrett ligger henslengt på gulvet.

Tilsynelatende er det mye av den samme impulsen som har fylt «Torget» med readymades og appropriert materie som husets øvrige rom. Men, med unntak av en av Harrisons skulpturer utgjøres den romlige komposisjonen av gjenstander Capitol-stormerne brakte med seg inn i kongressbygningen i Washington 6. januar i fjor. Rollebesetningen her er like skremmende som den er tragikomisk og spinnvill – for hva i all verden skulle man utrette der med fire middagstallerkener, en badehette og ketsjupdispenser, må man jo undres. Opphopningen av ambivalens i dette rommet blir på ett plan antitesen til resten av «huset». Likevel er dette to virkeligheter under samme himmel. Vi lever på høyden av sivilisasjonens tid, alt mens vårt hus balanserer på avgrunnens kant.