Åpent kontorlandskap

NB Bilde på forsiden: Amalie Vestergaard Olsen, Alt er knyttet til arbejde, penge, helbred og hjemmene vi bor i. Tre metall og kartong, 2022. Foto: Jannik Abel/NBK

OSLO
Statens 135. kunstutstilling
Kunstnernes Hus
Står til 16. oktober

Årets vri på Høstutstillingen er å mørklegge den ene av to overlyssaler og gjøre den om til en «dark cube» for visning av video og filmarbeider. To rader kontorbåser på skrå bortetter salen, med tilhørende skjermer og høretelefoner, danner et åpent kontorlandskap kledd i mørk filt. Monteringen inviterer til å slå seg ned i ro og mak med den videoen man måtte ønske, uten å måtte bruke mesteparten av besøket i et mørkt avlukke for å komme gjennom et helt filmprogram. Den rene og skjære tidsbruken som hefter ved videomediet har alltid bydd på problemer i sammenhenger som denne, så kudos for en løsning som gjør det både lettere og mer fristende å se video på Høstutstillingen. I tillegg har Anne Lise Stenseth fått en liten sal i salen til visning for sin Pessimistiske kardinalsetningar, om filosofen Helene von Druskowitz’ mildt sagt mannskritiske skrifter. Av utvalget jeg ellers fikk med meg merket Egil Pedersens fortelling om tre samer på oslotur seg ut som en morsom vri på identitetstenkningens spissformuleringer.

I den andre salen har man valgt en litt annen løsning på utfordringen å montere en utstilling som per definisjon og prinsipp – les: den frie innsendelsesretten – er så usammenhengende og uforutsigbar i sitt materiale. Flere storvokste lettvegger er reist skråstilt ut i rommet hvor baksidens stenderverk blir gjort synlig og er tatt i bruk til montering av kunsten. I ett tilfelle blir også kunsten bakside synlig gjennom stenderne, slik man kan betrakte registreringsdokumentene festet til blindrammen på Roald Sivertsens maleri Abyss. Motivet, en liggende og forvridd mannsskikkelse med en potteplante der hodet skal være, er drevent framstilt i en nyrealistisk teknikk som ett av mange figurative innslag i både ny og gammel stil.

Mystikken og fortellertrangen
Det er nå gammelt nytt at kunstnere har børstet støvet av både mystikken og fortellertrangen, og ikke minst mer tradisjonelle kunstmedier. Høstutstillingen bærer naturligvis også preg av det, fra Sverre Mallings store og arbeidskrevende kulltegning av en forsoffen kar med et hestehode i hendene til de mange innslagene av slackeraktig naivisme og et mer spontan-ekspressivt maleri med hverdagslige motiver. Eksempler på sistnevnte kan man se i Amalie Lybekk Andersens Kjedelig i syden og Bella Fasmers What’s on your mind, babe av et par på badet, mens Amir Asgharnejads Trist Karriere, Mannen og Verket tar motivet i en mer emo-biografisk retning.

Høstutstillingen må naturligvis også inkludere noen mer røslige skulpturelle innslag. Øystein Pålssønn Lønviks Observatoriet tar kaka og mye av oppmerksomheten i år, i form av en laftet løe reist på tre kraftige tømmerbein formet som dyreføtter. Ellers er det for min del gjerne de mer beskjedne formene og de ettertenksomme og underfundige innslagene som får gjennomslag i høstutstilling-sammenheng, hvor det ellers blir et poeng for enkelte å bruke store ord og clickbait-motiver for å nå gjennom i mengden.

Kryptovaluta og renholdsarbeidere
Nicklas Gahnströms malte brødskive Uten tittel for eksempel, hengende på veggen som en tragikomisk vits om kunstnerøkonomien og muligens inspirert av Dieter Roths kollasjer av skrot og matavfall, er artig nok. Erlend Rødstens CNC-freste vedovn med tilhørende vedstabel tørket av overskuddsvarmen fra utvinning av kryptovaluta er en fiffig peker til paradoksene i postindustriell og postdigital økonomi. Gisle Harr stiller med ett av årets definitive høydepunkt i den realistiske salongskulpturen av renholdsarbeideren Wenche, som viser oss at den mest treffende politiske kunsten ikke nødvendigvis er den som hever det største banneret. «Hun representerer et lavtlønnsyrke, men samtidig en institusjon i institusjonen [som vi] risikerer å miste når flere og flere tjenester kjøpes utenfra og færre blir fast ansatte», skriver Harr i sin forbilledlig presise og humanistisk poengterte verkbeskrivelse.

Juryens krav
Gjør man en kjapp sammenligning med fjorårets versjon av Høstutstillingen kan man slutte at det er mer fortellerglede og mindre stram formalisme i år. Det er også denne gangen en stor del debutanter: 60 av i alt hundre utvalgte blant 2350 søkere deltar for første gang. Statistikken har paradoksalt nok fått juryen til å stille krav om å gjøre det obligatorisk for alle kunstnere med kunstnerstipend å søke på Høstutstillingen. Befalingen kommer med understrek i katalogens forord, så den er utvilsomt alvorlig ment. Det er et merkelig diktatorisk påfunn, motivert av å ville øke deltakelsen blant etablerte kunstnere. Nå var vel utstillingen i fjor også preget av at nettopp så mange kjente navn deltok, så argumentet framstår i utgangspunktet litt forsert. Noe av det morsomme med Høstutstillingen i seinere tid, en hel evighet siden den mistet relevans som «normgivende tribunal», er vel at den også – og kanskje i hovedsak – har blitt debutantenes arena og en mulighet for de uetablerte å få vist seg fram på den store scenen. Det er denne åpenheten som tross alt sørger for utstillingens fortsatte rolle som både publikumsmagnet og en lunefull, på det beste vilter framvisning av det som bare er i emninga.