Kampen mot uvitenheten

Kunstnerparet Siri Hjorth og Sebastian Makonnen Kjølaas har kokt opp en både artig og underfundig krimfortelling til semesterstarten på Kunstnerforbundet. Det er ellers uklart hvordan man skal nærme seg utstillingen Mord i parapsykisk selskap for fortolkning: som en oppfinnsom og dyktig utført tegneserie med et potensielt sammenhengende manus; som et rebusløp proppfullt av visuelle hint og koder eller som en slags hommage til et kunstnerisk forbilde. Ifølge kunstnerne selv er plotet basert på Emanuel Vigelands liv og arbeid, men pressematerialet er raskt ute med å presisere at duoen ikke lar «brysomme, faktiske hendelser komme i veien for en god historie».

Spirituelle scener
Om selve historien faktisk er god eller ei er sant å si ikke godt å vurdere sånn helt uten videre. Kort fortalt handler seriens tegninger, som henger innrammet en og en i vindussalen og det tilliggende kabinettet, om et møte i Paris mellom Vigeland, hans kommende kone Valborg Kristine Madsen og den berømte kunstneren og karikaturtegneren Henri de Toulouse-Lautrec. Tegningene er utført med en åpenbar affinitet til Toulouse-Lautrec og fransk fin de siècle-tegnestil, og skal etter hva jeg har forstått være utført delvis etter inspirasjon fra et av Hjorth og Kjølaas’ egne Paris-opphold. Gjennom de 20 scenene blir vi vitne til en spirituell seanse i en herskapsvilla, en kvinne i villaens kjeller er koblet til et slags apparat som synes i ferd med å skape en hest, og deretter Vigeland og Toulouse-Lautrec som kontemplerer liket av den samme, nå myrdede, kvinnen i en park, det hele betraktet av en blek, øglelignende gestalt i et tre.

Deretter er det hendelser og persongalleri på løpende bånd og uten noen åpenbar sammenheng. En ansamling mennesker utenfor museet Grand Palais skal visstnok være kjente personligheter fra det parisiske politiske og kulturelle liv rundt 1900, men her må man – også – bare gjette seg fram til navn og betydning. Som om ikke det var nok, følges utstillingen av en trykksak, Verdens fremtid – en slags faksimile av et par avissider i tidsriktig utforming, med artikler, nyhetssaker, notiser og annonser. Og dessuten tettpakket med stoff om Emanuel Vigeland, Norsk selskap for psykisk forskning, metafysisk vitenskap, og korte biografier over folk med en eller annen tilknytning til spiritisme eller til Vigeland selv, fra August Strindberg til Marie Curie og tidligere statsminister Gunnar Knutsen(!).

Vitenskap og esoterisk kunnskap
Det er ikke grenser for hvor mye kuriøst stoff man her kan vikle seg inn i, og deretter møysommelig måtte fløke opp, for å få en slags mening. Det er et mordmysterium, så man vil da nødvendigvis til bunns i saken. Eller? Skjuler tegningene nøkler til mysteriets løsning? Er det i det hele tatt snakk om et konkret drap? Eller handler det strengt tatt om den norske kunstscenen?

Mord i parapsykisk selskap byr også på et par verk av Vigeland selv: en gipsavstøpning av skulpturen Jomfruen og enhjørningen (1918) – originalen står i Nygårdsparken i Bergen – og en av hans kullskisser til freskene i mausoleet på Slemdal i Oslo. En liten notis nederst på Verdens fremtid forteller at Vigeland stiller ut utkast til utsmykning av universitetets aula – et oppdrag jo som kjent Munch stakk av gårde med. Vigelands forslag hadde tittelen Vitenskapens kamp mot uvitenheten og viste hester og ryttere «i kamp mot et øglelignende monster», i følge Store norske leksikon. Vi får tro det er dette som er skurken i Hjorth/Kjølaas’ krim og helte-saga, og som ser ut til å fødes – eller gjenfødes – i bildeseriens avslutning, der et skummelt øye lyser ut fra en sprekk i Vigelands urne.

Om Mord i parapsykisk selskap representerer en oppfordring til kamp mot uvitenhet gjennom alternativ kunnskap vites ikke. Undertittelen «Et alternativt, spekulativt, esoterisk mordmysterium» kan muligens tydes i den retning. Men at det i kunstens tilfelle jo gjerne er det usagte og dulgte som kan være den sterkeste bærer av mening, er i mine øyne uansett et syn verdt å kjempe for, og et mysterium verdt å fortelle.