Himler og helveters krefter

OSLO
Vera Wyller
Mykorrhiza, volum 4. Iconostas
222T
Står til 26. juni.

Iconostas, Vera Wyllers utstilling på prosjektgalleriet 222T, består av ett verk, en litt spinkelt utseende tavle eller brettbar skjerm, i kryssfiner på tynne bein. Den står med baksiden til idet man ankommer lokalet, et lite kontorrom i det midlertidige atelierhuset Myntgata 2 ved Akershus festning, der en stor glassvegg åpner for innsyn fra gangen utenfor. Den ryggvendte installasjonen møter deg dermed med en hemmelighetsfull mystikk som trekker og drar innover i lokalet.

Mystikk er kanskje et nøkkelord her. Wyllers reisverk viser seg å være et triptyk, eller en slags altertavle av typen som kan åpnes og lukkes, med et bredt midtparti og to vinger på sidene. På tavlens forside er plater av tynn kanalplast felt inn i finerplatene, bemalt fra baksiden slik at man til venstre ser et lyst, blått felt og til høyre et mørkt, jordfarget. Det er imidlertid midtfeltet som nok drar til seg mest oppmerksomhet og flest rynkede panner og granskende blikk. Baksiden av den transparente plasten er her preget av en silhuettaktig gjengivelse av figurene i Picassos Guernica, som så danner bakgrunn for en lang og tett håndskrevet tekst, ulike opptegninger, streker og tallkolonner. Til sammen danner elementene en visuelt finstilt og delikat, men også innholdsmessig kryptisk og til dels temmelig utilgjengelig sammenstilling.

À la Leonardo
Utilgjengeligheten er gjort med hensikt. Teksten det er snakk om er i all praktisk betydning uleselig. Ikke bare er den sirlige skriften ført såpass smått at man må opp med lupen for å kunne skjelne ordene fra hverandre. Den er også skrevet baklengs og venstrehendt, fra høyre mot venstre à la Leonardo da Vinci, og framtrer mer som en slags automatskrift utført under hypnose, enn som et rasjonelt og kalkulert notat for gjennomlesning.

Oppsettet referer til Hieronymus Bosch’ berømte og surrealistisk fantasirike triptyk Lystenes hage (1490–1510), der det jordiske liv er billedliggjort i midtpanelet, med himmelen og helvetet på flankene. Mengden av systemer, notasjoner og sirlig informasjon i kolonner og tabeller kan også minne om konseptualisten Hanne Darbovens metodiske mønstre og serielle nedtegnelser. Ifølge galleriets omtale av Iconostas, skal Wyllers system være en fortettet forsmak på et korverk – kanskje også et hint til nevnte Darboven som var utdannet klassisk pianist, og som ofte inkluderte musikkinstrumenter og partiturer i sine installasjoner. Her får man bare vente i spenning på det videre resultatet: en musikalsk tolkning av kombinasjonen Bosch, Guernica og erkekonseptualisten Darboven virker uansett å være verdt en dose tålmodighet.

Nettverk i undergrunnen
Antakeligvis er det likevel noe annet enn konkrete musikkomposisjoner det er snakk om, og at referansene mer legges ut som åpne tråder til forestilling og mulige tolkninger. Iconostas er del fire av en lengre og pågående utstillingsserie med samletittel Mykorrhiza. De sakrale elementene i konstruksjonens tittel og utforming som en ikonostase – en billedvegg i ortodoks kirketradisjon – pares med denne andre, større overskriftens peker mot biologiske systemer. «Mykorrhiza» er et symbiotisk, ikke-parasittisk forhold mellom sopper og trær; et flora-nettverk under bakken. Her kan også kunstnerens øvrige virksomhet trekkes inn som et element i helheten: Wyller er foruten kunstner og arkitekt, initiativtaker til K.O.S.A., eller Krutthuset i Maridalen (sammen med kollega og livspartner Sverre Wyller), som i likhet med 222T har utmerket seg som blant de mest interessante kunstnerdrevne visningsrommene i Oslo de siste årene.

Kanskje ikke så overraskende da at jeg ved ankomst fikk ikke mindre enn fire varianter av presseteksten i fanget fra 222Ts Ole Jørgen Ness, og at Ness nå selv stiller ut, sammen med Bo Bisgaard, under samme overliggende tittel: Mykorrhiza volume 5, i Krutthusets paviljong-galleri. Wyllers utstilling skriver seg slik inn i et både historisk, materielt og sosialt fellesskap. Det er riktignok et tolknings-omfang som Iconostas’ spinkle bein ikke uten videre kan kreves å bære vekten av. Men at kunstnere nærer seg på hverandre og kan finne sammen i bildets og symbolikkens iboende magi, også som beskyttelse mot himlers og helveters krefter, er en verdifull innsikt enten tolkningen ble riktig eller feil.