Lengsel etter det fjerne

MOSS
Galleri F15
Katie Paterson
Eviggrønn
Kurator: Maria C. Havstam
Utstillingen står til 5. oktober

Anmeldelse av Gard Olav Frigstad

Det er ikke vanlig at en kunstutstilling peker mot de virkelig store utenomjordiske fenomenene eller har ambisjoner av kosmologisk karaktér, slik som Katie Patersons aktuelle utstilling Eviggrønn på Galleri F 15 i Moss gjør.

Det er langt vanligere å beskjeftige seg med nære fenomener, som seg selv og, eller hvordan man ser på det hele.

I Eviggrønn tas det derimot tak i utgangspunktet for all vitenskap: stjernenes tilsynelatende ubevegelighet og vår plassering i forhold til det. Dette er noe mennesket alltid har tenkt på, og det er, blant annet, denne avstandstenkningen som gjør mennesket til menneske. Den har sannsynligvis blitt utviklet gjennom å gjemme seg oppe i et tre og skue etter fienden eller byttedyr.

Men selvfølgelig kan det lett bli litt fjernt å ønske og se verden fra ståstedet til en astronaut. Planen til en astronaut er jo å miste fotfestet og forlate det jordfestede, for å friste en ny eksistens frigjort fra trivielle bekymringer, på et absolutt eventyr, herlig langt borte fra vår situasjon. Altså det motsatte av hjemlengsel: det tyskerne så fint betegner med uttrykket «Fernweh», «lengsel etter det fjerne». Man lengter seg bort fra alt sammen – det er jo det som har gjort turisme så populært, og til storindustri.

Direkte tale
Måten Katie Paterson forholder seg til menneskets skjebne i kosmos på, er imidlertid tungt idébasert, gjerne formidlet direkte via et tyvetalls tre-linjers sentenser eller postulater skrevet på veggen. Disse er egnet til å lede tanken i en spesiell retning. Så her må man ville la seg lede.

Det satses altså lite på en umiddelbar og konkret formidling ved å vise noe materielt eller visuelt, men desto mer på gjennomslag ved direkte tale og ved å påpeke fakta: «The oldest object / enclosed / within the newest», (les: nye saker er laget av gammelt stjernestøv). «Gravity / released / one unit at a time» (les: den mystiske gravitasjonen er ustoppelig, ukontrollerbar og uforståelig, selv om man prøver å få has på den).

Romkapsel som trehule
På utstillingen kan man også se en video om Katie Patersons kunstprosjekt The Future Library, 2014-2114, basert på en idé om manuskripter som skal publiseres om hundre år, hvor det blir skrevet ett hvert år av ulike forfattere frem til dette. Manuskriptene blir holdt hemmelig i en tidsmessig romkapsel på Deichman Bjørvika, det relativt nye biblioteket i Oslo, og manuskriptene blir tidsmessig sendt til en fjern fremtid, for å bli offer for futuristisk arkeologi. Trærne til papiret til boken, er allerede plantet i Nordmarka og vokser sammen med prosjektet. Romkapselen ser ut som innsiden av et tre, som en lun tre-hule, med koselig hyttepreg, elsket her i landet. Prosjektet er egentlig ikke forskjellig fra et hvilket som helst bibliotek, hvor det mest interessante i biblioteket er bøkene som ikke blir lest – helt motsatt av hva Google baserer seg på. Men tanken bak fremtidsbiblioteket er gledelig; det er som å grave ned en skatt som man kan lure på hvordan fremtiden tar imot.

Farget lys som forandrer tidskonsepsjonen
En av de fineste arbeidene på utstillingen er merkelig nok gardinene i annen etasje, som angivelig er farget etter den lyse blåfargen til de første stjernene i universet. Vanligvis virker blå-lys giftig eller farlig, men her setter ikke blåfargen en i en alarmtilstand. Tvert om virker fargen beroligende og setter ned farten på tiden. Lyset forandrer tidsforståelsen. 

En instruksjonsbok
Et annet arbeid basert på en spekulasjon om farger er et sirkulært bilde kalt Endling (2022) hvor hver av jordens naturhistoriske tider er gitt forskjellige bruntoner. For å skjønne dette må man lese et vedlagt dokument. Og det er jo forskjellig hvorvidt man liker å bli fortalt av produsenten hvordan et arbeid skal forstås, som en instruksjonsbok.

Det er unektelig, på tross av enkelte interessante arbeider, en noe tørr, ut-tenkt og blodfattig utstilling Katie Paterson byr på – en utstilling hvor man blir tvunget til å lese seg til hva arbeidene betyr. Og da stritter man litt imot, uavhengig av hva som fremkommer, man vil liksom ikke helt være med. Det ville ha virket bedre om man bare ble fanget uten videre, uten å bli gjort oppmerksom på at man blir det.