Fengslende verk svekket av utilstrekkelig kuratering

LILLEHAMMER
Lillehammer Kunstmuseum
Stepping Out! Female Identities in Chinese Contemporary Art

Deltagende kunstnere: Wen Hui, Lin Tianmiao, Xiao Lu, Yin Xiuzhen, He Chengyao, Yu Hong, Xing Danwen, Cui Xiuwen, Xiang Jing, Bu Hua, Peng Wei, Tao Aimin, Chen Qiulin, Li Xinmo, Cao Fei, Sun Shaokun, Ma Qiusha, Geng Xue, Hu Yinping, Fan Xi, Luo Yang, Liu Xi, Cao Yu, Chen Zhe, Tong. Wenmin, Liang Xiu.
Kuratorteam: Nils Ohlsen (hovedkurator, Lillehammer Kunstmuseum), Christina Penetsdorfer (medkurator, Museum der Moderne, Salzburg), Anne Kielgast (kurator, Kunstforeningen GL STRAND), Feng Boyi( tilknyttet kurator, Beijing), Liu Xi(tilknyttet kurator, Shanghai)
Utstillingen står til 16. oktober

En kvinne dekt av rød maling – eller er det blod? – sitter på et gulv og graver febrilsk i en stor jordhaug. Rundt henne er det flere tilsvarende hauger med jord. Hun beveger seg fra den ene haugen til den neste, graver og graver, mer og mer desperat. I hver haug leter hun etter noe, en papirbit. Etter hvert som hun finner flere, pusler hun dem sammen. In medias res [Red. midt i tingene] har jeg havnet i Li Xinmos performance Nowhere to say goodbye (2011). Det skal vise seg at papirbitene samlet utgjør et fotografi av kunstnerens egen familie. Utenfor blackboxen hvor verket vises i loop, kan jeg lese at den røde malingen som dekker Li kommer av performancens første del hvor hun på et stort ark har skrevet inn sentrale år for det kommunistiske Kina; fra folkerepublikkens grunnleggelse i 1949 til massakren på Den himmelske fredsplass i 1989. Poetisk og effektfullt fletter Li sammen det nære, private og det store, strukturelle – hennes egen familie og folkerepublikken.

Den hittil største utstillingen av kinesiske kvinnelige kunstnere i Vesten
Li er en av i alt 26 kunstnere som er representert i utstillingen Stepping Out! Kvinnelige identiteter i kinesisk samtidskunst på Lillehammer kunstmuseum denne sommeren. Det er i alle fall ikke ambisjonene det har stått på for de fire kuratorene [Red. Norsk kurator er Nils Ohlsen] bak prosjektet; Stepping Out! inneholder over 100 verk, og er dermed den største utstillingen dedikert til kinesiske, kvinnelige kunstnere hittil vist i Vesten. Det er imponerende, likefullt klarer jeg ikke å la meg udelt begeistre. Utstillingen er utvilsomt bygd opp av et utvalg sterke kunstnerskap og verk, men at hovedpremisset er kunstnernes kjønn, irriterer meg. Poenget er ikke at det mangler mannlige kunstnere i utstillingen. Derimot lurer jeg på om nettopp det kvinnelige likevel har fått for mye fokus, til den grad at det begrenser verkenes potensial og kunstnernes krav på å bli lest uavhengig av kjønn. 

Trenger vi en utstilling dedikert til kvinnelige perspektiver alene?
At kunstnernes kjønn skal være omdreiningspunkt for utstillingen oppleves først og fremst som foreldet. På den andre siden må man her ikke gå i fellen å likestille kvinners plass på den europeiske kunstscenen med den kinesiske. For som kuratorene påpeker råder en helt annen mannsdominans blant kinesiske kunstnere. Det er heller ikke til å stikke under en stol at det er de mannlige, kinesiske kunstnerne som i hovedsak har gjort seg synlige på europeiske og amerikanske kunstinstitusjoner de siste 40 årene. Så kanskje vi faktisk trenger en utstilling dedikert til kvinnelige perspektiver alene? Jeg er usikker. En ting jeg føler meg sikker på er imidlertid at utstillingen ville vært tjent med å fokusere mindre på kunstnernes kjønn og mer på andre fellesnevnere. For det finnes flere overlappende tematikker i de inkluderte verkene, som med fordel kunne vært viet mer i oppmerksomhet i den romlige kurateringen. 

Xiang Jing, Mortals – Endless Tower, 2011, del av skulptur. Opphavsrett: Xiang Jing. Lisens til bruk i media: Lillehammer Kunstmuseum.

I likhet med Li, krysser også Yu Hong i sine malerier sin egen fortelling med kinesisk historie. Siden 1999 har hun jobbet med en større verksserie hvor hun sidestiller hendelser fra eget liv med historiske begivenheter, alt uttrykt i et realistisk, malerisk formspråk. Resultatet er en rekke fengslende diptyker, som er like fascinerende teknisk som historisk. For året 1976 viser lerretet et svart-hvitt bilde av en jente og en sykkel, formodentlig kunstneren selv, mens diptykets andre del viser en massiv folkemengde på Den himmelske freds plass som sørger over Maos bortgang. Som Li, vever Yu enkeltmenneskets skjebne sammen med storsamfunnets – det er et universelt tema, men kanskje særlig relevant i settingen av folkerepublikken Kina; en stat som ikke har vegret seg for å legge føringer for egne borgeres privatliv.

Forhandlingen, eller kanskje snarere sammenkoblingen, mellom det private og det offentlige er tilbakevendende gjennom utstillingen, som i Ma Quishas skjellsettende videoverk No. 4 Pingyuanli to No. 4 Tianqiaobeili (2007) hvor hun forteller om sin egen barndom og oppvekst. Først et godt stykke ut i verket avsløres det for betrakteren at kunstneren forteller sin historie mens hun har et sylskarpt barberblad i munnen. Kuttene fra barberbladet har fylt Mas munn med blod, noe som underbygger smerten i det hun forteller om å streve etter perfeksjon og suksess. Mas personlige fortelling viser konsekvensen av ettbarnspolitikken, innført i 1980 og opphevet i 2015, som i sin tur ledet til et massivt forventningspress fra foreldre. Det er vanskelig, om ikke umulig, å leve seg inn i det presset Ma skildrer; smerten som fremkommer emosjonelt og fysisk gjennom verket åpner imidlertid for en innlevelse. Det krøller seg i magen.

Sterke og vakre performative verk
At kuratorene har valgt å inkludere så mange performative verk er en av Stepping Out! sine største styrker. Ikke bare er de utvalgte verkene utrolig sterke, men også vakre. Synd er det imidlertid at de rent fysisk ikke får så mye plass i utstillingen. De er i hovedsak fordelt over tre black boxer i noe som oppleves som en trang gang, eller et transittrom mellom den faste samlingsutstillingen av Jakob Weidemann-malerier og «resten av utstillingen». Stepping Out! er nemlig fordelt over to ikke-sammenhengende områder – store sal i første etasje, og en rekke rom i forlengelse av den faste utstillingen i andre etasje. Dette presenterer en kuratorisk utfordring ­­– for hvordan skal man skape en helhet i en oppstykket fortelling?

Den upassende nakenheten
Mens det i store sal føles som om de massive verkene slår hverandre litt i hjel, lykkes utstillingen tidvis bedre i andre etasje. For eksempel oppstår en interessant i dialog i møtet mellom Liu Xis keramiske skulpturer og Fan Xis fotografier. Begge bruker kunsten aktivt til å bryte tabuer og utfordre Kinas patriarkalske ryggrad. Liu har skapt en rekke skulpturer som alle forestiller kvinnelige underliv – i en europeisk kontekst er verket lett å lese som en feministisk hyllest av kvinnelig seksualitet og diversitet, hvilket det er, men det er også en radikal protest mot den kinesiske usynliggjøringen av den nakne kroppen. I motsetning til den vestlige kanons (kanskje noe overivrige) interesse for den nakne kroppen, er den knapt å finne i tradisjonell kinesisk kunst. Nakenhet har vært, og anses stadig, som upassende. I Fans fotografier er også motivene avkledde, vel å merke bare på overkroppen. Portrettene i svart-hvit viser alle kvinner som liker kvinner – de er skalert opp til en størrelse som skaper opplevelsen av at en står ansikt til ansikt med de avbildede. Fotografiene er et utdrag av en serie Fan har jobbet med siden 2011; målet var å fotografere femti lesbiske kvinner. Men det har vært vanskelig å finne kvinner som vil stille opp – slik peker kunstneren på den manglende synligheten for lesbiske og homofile i Kina. Fan og Lius styrker hverandre formalt og innholdsmessig, det er et utmerket eksempel på hva en kuratorisk gest kan gjøre på sitt beste, og jeg skulle ønske det var enda flere eksempler på dette i utstillingen som helhet.

Et imponerende forsknings og formidlingsarbeid
Å bedrive grasrotarbeid er alltid utfordrende: Hva vil man løfte? Stepping Out! lykkes i mye – den introduserer en rekke kunstnere og verk som absolutt fortjener mer oppmerksomhet. Kuratorene har gjort et imponerende forsknings- og formidlingsarbeid, hvilket har resultert i en fremragende katalog som er en virkelig god introduksjon til kinesisk samtidskunst og kvinnehistorie. Det samme gjelder de representerte verkene. Gang på gang lot jeg meg fengsle av de ulike verkene i utstillingen, og jeg kunne godt ha tilbragt tre, om ikke fire timer i salene.

Prisverdig dedikasjon til prosjektet
Men å være først har også sine utfordringer – når man trår opp en ny sti, er det lett å gå seg vill. Noe det også tidvis kan virke som at kuratorene har gjort i sin plassering av arbeider i kunstmuseets saler. Det kan se ut til at kuratoren(e) har hatt beslutningsvegring, og ikke klart å nedskjære antall verk til en skala som passer de faktiske rommene. Det er for mange verk og for lite plass. Med det sagt må museet likevel hylles for sin dedikasjon til prosjektet, som også skal vises på Kunstforeningen Gl Strand i København og Museum der Moderne Salzburg. Muligens vil man der kunne ta seg litt bedre tid til de romlige perspektivene, for derigjennom å styrke Stepping Out! ytterligere.