Volden under overflaten

LILLESTRØM
NITJA senter for samtidskunst
Bjørn Båsen: Mythos
Maleri, tegning, skulptur
Utstillingen står til 12. juni

Det er få som leverer på så mange nivåer som Bjørn Båsen, slår det meg når jeg spaserer de første rundene i hans siste utstilling. Både det figurative maleriet og det gode håndverket – som konseptuelt orienterte kritikere har myst mot med rynkende nese i tre tiår – brukes her med selvsikkerhet, letthet og humor.

Noen ganger sier man at kunstverk kan appellere til «liten som stor», men denne floskelen blir også virkelig sann i Mythos. Inntil man ser sprekkene i overflaten.

Tilgjengelig rammefortelling
Verkene har en rammefortelling man kan lese om i det lille tegneserieheftet man får utlevert ved inngangen til kunstsenteret: en historie om en liten gutt som møter mytiske skapninger i Alice i eventyrland-stil, på vandring i et kjempehus sammen med en veileder à la blikkboksmannen i Trollmannen fra Oz. Å bruke tegneserien som inngang til en utstilling, som her, er både oppfinnsomt og morsomt.

Det meste ligger der åpent og tilgjengelig, men det umiddelbart lesbare ledsages alltid av dypere meningslag, som om verket bevisst er designet for å kunne ha noe å «bite i» for både de minste og de største. Inntrykket forsterkes gjennom verk som den enorme Sagafrisen (2013-2022), som omskriver norsk historie til en logikk vi kjenner igjen fra dataspillets verden: de ulike kompleksitetsnivåene og vekten på kamp-situasjoner.

Onde tunger vil kanskje si at dette er for gjennomdesignet, på den måten at uttrykket smøres tynt utover for at «alle skal med»: altså en perfekt vare, som er salgbar gjennom en nærmest universell appell. Men en slik vurdering fungerer ikke i lengden, siden det gradvis siver inn mer motsetningsfulle og dystre elementer i verkene.

Minnepalass eller kart
Skulpturen Midnattskabinettet (2020–2022) speiler eksempelvis en tilsvarende konstruksjon i tegneserien, hvor gjenstanden spiller rollen som et minnepalass eller et levende kart over husets innbyggere, og slik kan man gjerne også betrakte utstillingen: verket er et puslespill som reflekterer et skiftende mangfold, enten det er beboere i et hus, eller – noe som er mer nærliggende – ulike historiske lag. Men inne i strukturen, som også kan minne om en kakkelovn med barokk finish, befinner det seg et lite dødningehode, og på utsiden, i gull, kan vi lese noen linjer fra Charles Baudelaires dikt «Eit åtsel», fra hans velkjent Ondskapens blomar.

Dette er altså ikke så sukkersøtt man umiddelbart kan få inntrykk av: det forgylte memento mori–motivet hekter seg sammen med Baudelaire-diktets sammenveveving av behag og ubehag, forråtnelse og luksus, etikette og brutalitet, overflate og dybde.

Diktets hovedmotiv kretser rundt et råtnende dyrelik med ormer, som dernest flettes sammen med refleksjoner rundt kjærlighet og begjær: et velkjent motiv fra tidlig modernisme, men likevel en figur som ikke lar seg utradere gjennom gjentagelse når den vris sammen så elegant som Baudelaire gjør det: «Ja, slik vil du verte, å nådige dronning / når den siste olje er gitt / og under graset og blomanes honning / dine knoklar rotnar i skitt.» Baudelaire kommer i berøring med det vi kan kalle en kilde bak de gjengse distinksjonene og ordene, hvor forestillinger kommer i bevegelse. Det frastøtende og det vakre blir to sider av samme sirkelbevegelse.

Noe lignende kunne man også si om Båsen, som i likhet med den franske poeten vrir sammen motsetningsfulle elementer: det underholdende og lystige, kanskje også tilsynelatende barnevennlige, med underliggende krefter som får overflaten til å slå sprekker.

Voldelig bakgrunn
Etter en runde til i utstillingen er det flere slike krakeleringslinjer og krystalliseringspunkter som reorienterer de gjengse kategoriene, men også de ulike historiske lagene vi gjerne orienterer oss etter. Som i en annen skulptur, Seat of Impossible Ease (2010-2022), hvor det som umiddelbart ser ut som en usedvanlig luksuriøs lenestol, også den forgylt, ved nærmere ettersyn er utformet på et vis som ikke samsvarer med noen tenkbar, behagelig sittestilling. I stedet ser den ut som en miks av gynekologisk stol og ansamling av eksperimentelle instrumenter, ikke ulikt de forunderlige operasjonsredskapene i David Cronenbergs film Tvillingsskjebner (1989).

Det er som en skygge kastes over det hele og åpner overflaten for en underliggende vold når man først får øye på sprekkene. Som i maleriet Taffel (Stand) (2016) hvor man plutselig ser at det tilsynelatende dekorative porselensservicet i sentrum av verket bekles av ornamenter som er alt annet enn behagelige: scener av massemord og vold. Scenen gjentas så i bakgrunnen, som skygge, som for å antyde at det brutale ikke en gang er redusert til ornamenter, men pågår i sanntid utenfor billedrammen.

Mer og mer blir disse verkene manifestasjoner av ulike tider, uttrykk og perspektiver vridd sammen i en uttalt tvetydig form: en form som riktignok er eye candy på overflaten, men hvor en kjerne av uro, ubehag eller noe fortrengt og uforsont langsomt siver mot den krakellerte overflaten.

Gjennom denne formen skaper han to lag av mythos, for å spille på utstillingens tittel. Mythos betyr jo opprinnelig samlende og forklarende fortelling, det vi i dag forstår som myter, men også selve handlingen det er å fortelle. Båsens metode består dermed, kunne vi si, av å skape en appellerende og estetisk polert overflate, for så å slippe løs motsetningsfulle fortellingsfragmenter som spøker i kulissene. Det som trekker ting sammen og det som skurrer får virke på samme tid. Det fungerer oppsiktsvekkende godt.