Synnøve Anker Aurdal: en reintroduksjon

Synnøve Anker Aurdal i sitt atelier i Madserud allé 12. Foto: Victor Boullet.

Tekstilarbeider av Synnøve Anker Aurdal er samlet inn fra hele landet og stilles ut på Astrup Fearnley Museet i Oslo. Her er det ikke bare verkene som får plass, men også kunstneren selv.

Oslo
Astrup Fearnley Museet
Synnøve Anker Aurdal 
Utstillingen står til 4. september

Tiden for å skille kunsthåndverket fra billedkunsten er forbi – for lengst. Hvis det skulle være noen tvil, er det bare å ta turen til Astrup Fearnley Museet og oppleve tekstilarbeidene til Synnøve Anker Aurdal (1908–2000). Her vises hele 50 vevnader og tepper i det som hittil er kunstnerens største retrospektive utstilling. Verkene er hentet fra samlinger og private hjem over hele landet, og 12 av arbeidene er fra museets egen samling. I forbindelse med den omfattende utstillingen er åtte samtidslyrikere invitert til å bidra i en diktsamling som korresponderer med Anker Aurdals kunstnerskap, og det produseres en monografi om kunstneren og utstillingen.

Det er andre gang Astrup Fearnley Museet viser en utstilling med Synnøve Anker Aurdals verk. Første gang var i 1994, i museets første bygg i Dronningensgate, da kunstneren fortsatt levde.

Modernisten og tråden
Utstillingen viser et spenn av teknikker og uttrykk som avslører hvordan Anker Aurdal over tid kombinerte sin kunnskap om tradisjonshåndverk med en materiell årvåkenhet og en musikalsk nysgjerrighet. Som ellers i vevkunsten er det tråden som er utgangspunktet for ethvert verk, og Anker Aurdal kombinerer gjerne farget ull- eller nylontråd med andre materialer som metalltråd, tau, speil og metallkjeder. Hennes eksperimentering med formale kvaliteter i vevet, deriblant materialiteten, er en av grunnene til at hun huskes som en av Norges store modernister.

Syv Samuraier (1973) tar en mer skulpturell form enn de tradisjonelle teppene. Slik vises et bredt spekter av teknikker. Verket er en del av samlingen til Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum. © Synnøve Anker Aurdal / BONO 2022.
Foto: O. Væring Eftf.

I verk som Solen (1968) og Sølvklode (1970) kan man tydelig se hvordan Anker Aurdal lot seg inspirere av flere av sin samtids malere, norske og utenlandske, som blant annet Gunnar S. Gundersen. Store nonfigurative flater dominerer komposisjonene. Iblant er det som å stå foran Mark Rothkos malerier, der store fargefelt fyller flaten og gir en meditativ og samtidig følelsesladet virkning hos betrakteren. Her kombineres farget tråd med glinsende metalltråd og skulpturelle metallkjeder. Det skapes et spill i flaten som forbigår maleriet. 

Synnøve Anker Aurdal: Sølvklode, 1970, billedteppe © Synnøve Anker Aurdal / BONO 2022. Foto: Nasjonalmuseet, Truls Teigen.

Vannet er til stede i flere av verkene, men oftest kun som en antydning. Den mest synlige undersøkelsen av vannet er nok Sollys i vann (1966), der det abstrakte motivet minner det oppbrutte speilbildet vannoverflaten danner. Det er imidlertid de poetiske dimensjonene i vannets flytende kvaliteter som er i fokus hos Anker Aurdal. I Solen kan man tenke seg at den store glinsende solen speiler seg i en rolig vannflate, mens i verk som Sølvklode er vannet kun til stede i noen enkle linjer der motivet begynner å sive ut av billedteppet. Titlene, som viser til storslått natur, spiller i sin tur på det sublime i vevnadene.

Solen (1968) av Synnøve Anker Aurdal, fra Tangen-samlingen. © Synnøve Anker Aurdal / BONO 2022. Foto: Vegard Kleven.

En tydelig stemme
Flere steder kommer også kunstnerens samfunnsengasjement til syne, for eksempel med politiske budskap om kvinnekamp, som i den fanelignende vevnaden Kvinnefronten (1983), eller satiriske avbildninger av byråkratiet. I disse ytringsfulle verkene går Anker Aurdal bort fra det abstrakte og mer mot det figurative uttrykket. Allerede i den første salen introduseres vi for figurer som kommer igjen i hennes livslange kunstnerskap. De S-formede, nærmest hieroglyfiske personene i Dynamikk I (1966) og Dialog sort/hvit (1966) ser ut til å danse på vevnadenes flater. Vi møter de samme formene igjen i verket Dans (1997), men denne gangen regjert av en strengere symmetri. De dansende figurene bærer preg av kunstnerens tydelige interesse for rytme, bevegelse og ikke minst det menneskelige.

Som en slags motpol til de livlige figurene har vi de firkantede byråkratene som blir introdusert til oss med humoristiske titler som Bare to byråkrater (1994), Enda flere byråkrater (1995) og Festbyråkrater (1996). Byråkratene, ulik de dansene figurene, presenteres som anonyme, pikselerte menn i dress og slips.

Vevnaden Vår (1957) viser Synnøve Anker Aurdals ømfintlige strek. © Synnøve Anker Aurdal / BONO 2022. Foto: Thomas Widerberg.  

Legg også merke til Anker Aurdals skiftende signatur, og hvordan den speiler tonen i hvert enkelt verk. Iblant uttrykksfull, iblant streng. Iblant kun en stilisert S, kanskje flere initialer, eller at hele navnet er stavet ut og tar plass i bildet. Astrup Fearnley må berømmes for sin imponerende innsats med å samle alle disse verkene, og samtidig gi dem nok plass til å puste og gå i dialog med hverandre. To arkivvideoer som presenterer kunstnerskapet og personen bak vevnadene er også en del av utstillingen. Her er det ikke bare verkene, men kunstneren selv, som får plass.

    Stikkord