Materien lever

BERGEN
Nina Malterud. Materielle påstander
KODE 2
Kurator: Jorunn Veiteberg
Utstillingen står til 11. september

Whiteout
En hvit, oval flate av leirgods med tittelen Whiteout. Det er noe av det første vi ser på utstillingen. Verket er plassert på veggen som om det var et innrammet speil eller maleri. Men det avbilder ingenting. Derimot har det mange taktile egenskaper og spor etter brenningsprosessen, noe som minner oss om at keramikk vanligvis er en håndlaget ting. Whiteout har en flytende identitet, mellom bilde og objekt. som ikke er så lett å begrepsfeste. Det sanselige nærværet er sterkt; vi stopper opp når vi ser det. Men sier det noe?

Tittelen, «å hvites ut», refererer til et værfenomen. I kraftig snødrev blir sikten borte, alle faste holdepunkter forsvinner. Man vet ikke lenger hvor man befinner seg i terrenget. De fleste opplever dette som et mareritt. Men Malterud kaster seg ut i det usikre. Ingenting skal tas for gitt når hun tester ut grensene for hva det er mulig å gjøre med et keramisk materiale. Whiteout er laget i 2021, og kan tolkes som et kunstnerisk statement etter et langt liv som keramiker.

Utstillingen viser oss veien frem til dette sluttpunktet. Vi beveger oss skrittvis bakover i tid, uten at tekstene på veggen blir for belærende. Det hele begynte en gang tidlig på 1970-tallet.

Bare en kopp?
1970-tallet var en storhetstid for norsk keramikk. Nye verksteder ble etablert over hele landet. Mange gjorde som Nina; hun solgte egenproduserte krus og skåler på markeder. Enkle og vakre bruksting laget for hånd. Dette ga dem en høy kulturell verdi som noe ekte og autentisk; selve motstykket til kapitalismens konsum og masseproduksjon av varer. Koppene hadde forskjellig dekor: brede og smale striper, rette og på skrå, i kryss, som bølger og i sikksakk, i ruter, spiraler og blomsterformer. Inspirasjon hentet hun gjerne fra førmoderne kulturer og folkelige pottemakertradisjoner. Men allerede nå begynte hun å skille seg ut. Hun var overbevist om at en kopp er noe mer enn en kopp; materialet måtte bære på flere muligheter. Hun tok det ut i krukkene, som bare i kraft av sin størrelse tonet ned bruksaspektet. En av dem var 125 cm høy og veide 250 kg. De ligner mest på skulpturer.

Levende materie
Da Malterud gikk av som rektor i 2010, begynte hun å eksperimentere med leiren, glasuren og brenningen. Hun søkte etter sprekker, åpninger og uregelmessigheter i materialet. Når temperaturen kommer over 1060 grader blir tørr glasur til flytende glass. Hun lot den renne utover og blande seg med leirgodset. Krakeleringer kan skape linjer og assosiasjoner til fenomener som tåke, damp, himmel, luft, skyer, is og vann, slik vi ser i verket Hud, som består av fem objekter.

Verkenes uttrykkskraft overskrider likevel det visuelle. Det er ikke likheten med vannliljen som er viktig i verket Victoria, men snarere sanselige fornemmelser som stille flyt og sakte bevegelse. Malterud selv sier det slik: «Jeg leter etter et uttrykk med et fysisk nærvær uten fortelling.»

Da Malterud begynte som kunstner, hadde hun full kontroll. Ferdig uttenkte former ble lagt over en «død» materie.  I 2021 har hun lært å lytte. Materien har fått et eget liv; den kan være både føyelig og gjenstridig.  

Kuratoren Jorunn Veiteberg har laget en vakker og suggestiv utstilling. Hun har hatt god hjelp av utstillingsdesigneren Arne Ingvaldsen, som får oss til å glemme at veggene i rommet er laget av tung betong. Alt er lyst og lett, og resultatet er godt: Nina Malterud skinner.