Nærhet og distanse

Bergen Kunsthall
Festspillutstillingen 2022
Lene Berg: Fra Far
Utstillingen står til 21. august 2022

Filmregissøren og forfatteren Arnljot Berg (1931-1982) ble arrestert i Paris i 1975 mistenkt for å ha myrdet sin franske kone, Evelyne Ammet Berg. Hun var Lene Bergs stemor. Berg var bare ni år da det skjedde. Flere år senere, etter at han ble løslatt fra fengsel og hadde kommet tilbake til Norge, tok han livet av seg.

Jeg trodde i mange år at alt dette lå bak meg og at, selv om det har formet meg, er det ikke noe jeg trenger å tenke på lenger. Men så plutselig sto min for lengst avdøde far foran meg. Min kjære far, min elskede far, hva faen gjør du her? Jeg har forferdelig mye å gjøre, far, jeg kan ikke tenke på deg nå, kanskje senere en gang men ikke nå, jeg har ikke tid! Denne gangen var det ingen vei utenom. Akkurat som da han levde, krevde han min fulle og hele oppmerksomhet. Han insisterte på at det er nå det må skje, for snart skal du også dø, du tror vel ikke at du er den eneste som skal komme levende fra dette? (Lene Berg)

Dette ble opptakten til Festspillutstillingen Fra far. Lene Berg har hentet frem kassene med det Arnljot Berg etterlot seg bl.a. filmer, notater, romanen Fengsel, som ble utgitt i 1979, tegninger og brev barna sendte til ham mens han satt inne. Lene Berg imponerer i den omfattende utstillingen med en stor variasjon i medier, verkstyper og fortellermåter.

I installasjonen Forsvinningen fra 2022 står det en gammeldags telefon på en hylle som er montert på veggen. Tar man av røret, hører man Lene Berg konfrontere sin far. Han kan av naturlige grunner ikke svare, men madrassen på gulvet får oss likevel til å ane at han er der. Denne vekslingen mellom nærvær og fravær, nåtid og fortid, går igjen i mange verk.

Den røde bilen
«Jeg var ikke til stede, men jeg husker det godt», sier Lene Berg i videoen Dagen står opp. Det er det første verket man møter i utstillingen. Vi skaper ofte slike indre erindringsbilder. Men hvor pålitelige er de? Berg vil overprøve sine egne. Hun gjør et forsøk på å rekonstruere åstedet, som det heter i rettsspråket, i form av en modell. Vi ser en bakgård og noen boligblokker, det er februar, og antagelig tåke. Men når en rød bil med en død kvinne og en døddrukken mann ved rattet dukker opp, går oppregningen av fakta i stå. Vi nærmer oss det fatale minnet, et traume.

Minner endres vanligvis over tid. Nye opplevelser og erfaringer setter de gamle hendelsene i et nytt lys. Et traume derimot er urokkelig, det biter seg fast i underbevisstheten. Der blir det liggende som en murrende smerte, taus og illevarslende.

På en videomonitor i et annet rom ser vi en kortfilm laget med utdrag fra Arnljot Bergs dokumentar Metroen i Paris fra 1974. Her går datteren i indirekte dialog med sin far. Hun peker på en mann som ligner på ham, og kommenterer skoene, og buksen. Men hendene virker fremmede. Hun får det ikke til å stemme. «Var det disse hendene som kvalte Evelyne, far?»

Filmspøkelser
Men ennå har vi ikke sett et eneste fotografi av Arnljot Berg. Først i Filmspøkelser, en av de aller mørkeste salene skjer det noe. Filmspøkelser er utstillingens vakreste og mest ladede installasjon Her er lange filmremser vevet sammen og fyller luften som svære spøkelser. Et flakkende lys lar skyggene fare over veggene. Den gamle radioen som står oppå haugen med runde filmbokser surrer og går. Lukten av glødende sigarettstumper i askebegeret siver ut i rommet. Det er fars merke, Teddy uten filter. Og like ved finner vi ham også. Bildene ligger hulter i bulter, nærmest tilfeldig.

Men er et fotografi sannere enn et erindringsbilde? Vi har en klokkertro på synssansen i vår kultur. Derfor har f.eks. et øyenvitne så stor gjennomslagskraft i en rettssal. Lene Berg kritiserer denne sannhetsretorikken. Grensene mellom sannhet og fiksjon er flytende, det finnes mange nyanser. Vi trenger mye mer enn «fakta» for å forstå et liv.

Kan det være derfor Lene Berg har lagt igjen sitt eget fotografi i salen med tittelen Filmspøkelser, blant fotografiene av sin far? Under arbeidet med utstillingen har det vokst frem en følelse av sympati med denne plagede mannen som i perioder var besatt av en undergangsdrift. «Kanskje skulle jeg ha hjulpet deg med mine egne hender», sier hun til ham i Forsvinningen.