Et horisontalt mesterverk

I 2010 gikk forslaget «Forum Artis» seirende ut av arkitektkonkurransen der Nasjonalgalleriet, Museet for samtidskunst, Kunstindustrimuseet og Arkitekturmuseet skulle samlokaliseres på Vestbanen. Nå 12 år og en rekke kontroverser seinere står vårt nye Nasjonalmuseum - NAM og ønsker Norge, verden og Oslo varmt velkommen. Et fantastisk møtested som i generasjoner fremover skal ta vare på våre viktigste minner.

En solfylt piazza
Nasjonalmuseets første rom er en piazza med himmelen som tak. Hovedinngang, kafé og museumsbutikk er orientert mot et glimrende byrom av europeisk kvalitet i nær dialog med den nedlagte togstasjonens to bygninger tegnet av Georg Andreas Bull i 1872 og Ivar Næss i 1918-19.

Det er et monumentalt og horisontalt orientert museum som nennsomt har fylt tomten til randen, men ikke uten å forholde seg til byen og landskapet den er en del av. Hvert hjørne forholder seg til sine gater og med et program tilpasset bruken. Det er en drøm å gå rundt hele kvartalet og se hvordan det horisontale grepet er ivaretatt og hvordan bygget endrer seg i takt med egen øyehøyde. Arkitekturen har blitt til en skulptur i byen der ikke en eneste fuge eller sten har mistet sin horisontale plass.

En perle av et bibliotek er plassert på hjørnet mot Dronning Mauds gate der terrenget har løftet seg en etasje fra museumsplassen. Tidløse reoler i mørkebrun eik der de øverste hyllene er forbeholdt rommet. Et generøst bibliotek som ivaretar både bibliotekar og besøkende på en utmerket måte. Det å sette seg i en gedigen og langstrakt vinduskarm såvidt hevet over byens gulv er en nytelse.

Arbeidernes drøm
Nasjonalmuseets høyeste volum ligger mot Munkedamsveien flankert av takterrassens to «balkonger» og er forbeholdt de ansatte og alle de som utgjør museets hjerne og hjerte. Her er det veldige magasiner for museets samling. Spesialiserte verksteder og arbeidsrom på rekke og rad. Aller øverst og med den laveste etasjehøyden finnes de ansattes kantine, kontorer, fleksible arbeidsrom og en storslått takterasse. Det må være en drøm å ha slike arbeidsforhold. Resepsjon i samme mørke eik med vegger av skifer som visker ut ute og inne. Her er det og en snarvei via en korridor med samme gulv som museets salong som tar skoleklassene til formidlingsrommene som ligger på hjørnet mot Dokkveien.

Detaljeringen av bygningen er gjenomført og det gjøres ikke noe forskjell på en besøkende eller en ansatt. 

Frihet til å vandre i sirkler
Det er et gedigent museum å gjøre seg kjent med. Her er rom på rom på rom, organisert etter klassiske prinsipper som gir en frihet til å vandre. To likeverdige trapper tar deg opp og ned mellom etasjene. Salongen er sentralt plassert og utsikten over museumsplassen er magisk. Møbleringen fremstår derimot som rotete og gir ikke den nødvendige pausen fra kunsten.

Nasjonalmuseets vinduer er velplasserte. Innadvendte mot de ulike skulpturhagene eller utadrettet til byen utenfor. Dessverre er de aller fleste vinduene skjermet med en gardin da det ikke er finstemt med hvilke objekter som tåler et rom med dagslys.

Øverst troner Alabasthallen – eller Lyshallen. Et kompromisstløst rom på 133 meter med vegger av marmor som slipper inn ca. fire prosent av dagslyset utenfor. Dette muliggjør eksepsjonelt vakre utstillinger, men det gjør og fallhøyden dertil større om rommet ikke respekteres.

I Lyshallen er det fire små vinduer, to for hver trapp. Den innrammede utsikten mot Akershus festning demonstrerer med all tydelighet hvor forankret dette huset er i sine omgivelser. Og etter mørkets frembrudd lyser Lyshallen som en ny rolig horisont fra nettopp Akershus festning.

Oslo har fått et rått tak
Taket binder hele bygningen sammen og byen har fått et nytt horisontalt uterom. Mellom Lyshallen og magasinets tette vegg oppstår et eminent utendørs visningsrom for kunst. Dessverre er dette ikke benyttet og kun fremre del av takflaten er åpent for publikum.

En hvit container står for serveringen og det er vanskelig å fatte at det ikke står en presis  utført uteservering tegnet av bygningens arkitekt. Utgangsdørene fra Lyshallen virker for øvrig uforløste, understreket av et uheldig nødskilt. Dette er ikke et nasjonalmuseum verdig.

Museumsbenkens selvtilfredshet
I hvert utstillingsrom står det benker som i utgangspunktet burde vært utsatt for en arkitektonisk kritikk. Dessverre gjør disse seg for viktige i rommet og har liten relasjon til arkitekturen og/eller kunsten den er ment å understøtte. Benkene viser med all tydelighet at museet som organisasjon ikke har forstått hvilket arkitektonisk verk de har flyttet inn i. Ofte er benkene utstyrt med «intuitive» leker for barn. Dette er å undervurdere hvilke hoder barn har og hvordan de kan forholde seg til et museum og dets innhold.

Et tydelig eksempel på dette er rommet dedikert til arkitekten Sverre Fehn. Hans møbler, tegninger og arkitektur burde vært det eneste sentrale, men blir slått i hjel av en hjelpeløs og overdesignet benk i rommets midte.

Hvorfor har ikke Nasjonalmuseet evnet å forsterke arkitekturen den omgir seg med? Et vakkert bygg som ikke behøver en klam forkortelse på fasaden. Som arkitekt er det bare å applaudere og gratulere Klaus Schuwerk med et horisontalt mesterverk tross motgang og noe manglende dialog fra museets side.