Nam – velsmakende hovedrett

Klassisk ideal? Jens Wangs maleri av en ung dame som studerer gipssamlingen i det gamle skulpturmuseet (Nasjonalgalleriet). Montert ved siden av Laokoon (ca 50 fvt.) Foto: Øivind Storm Bjerke

Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design  føles fortsatt litt som om det består av flere museer under ett tak. Tiden vil vise om en fullstendig sammensmelting av tidligere selvstendige institusjoner noen gang vil skje.

Oslo 
NAM - Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design 
Samlingen 

Utvalg og sammenstilling er et kollektivt arbeid som skummer fløten av en konsensusbasert oppfatning om hva som er de sentrale arbeidene i det tidligere Nasjonalgalleriet, Museet for Samtidskunst og Kunstindustrimuseet. Utstillingen ryster ikke om på vår forestilling om norsk kunsthistorie. Holder vi oss til den kronologisk oppbygde løypen gjennom bygget, fremstår samlingsutstillingen som oversiktlig og stringent. 

Samlingsutstillingen innleder med smakebiter fra antikken. Bak lurer forestillingen om at en utkant som Norge løftes inn i den europeiske kulturkrets gjennom å ta til seg klassiske forbilder. Poenget blir godt formulert i utstillingen gjennom Jens Wangs maleri Fra Skulpturmuseet, (1884), montert i samme rom som en gipskopi av den sen-hellenistiske skulpturgruppen Laokoon (ca. 50 fvt.). Wangs naturalistiske maleri av en ung kvinne i tidens motedrakt er et avslag på invitasjonen om å søke sine forbilder i antikken. Idealet om at dannelse er ensbetydende med kunnskap om klassiske språk og kultur, var på vikende front allerede før Nasjonalgalleriet ble opprettet i 1836.  

Forestillingen får sitt dødsstøt når Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design velger å vise Máret Ánne Saras Pile o’ Sápmi (2017) som det første kunstverket som møter oss i inngangspartiet. Lenger bort fra klassiske idealer enn et teppe av reiskaller med kulehull, kommer vi neppe. Museet skal ha kred for å vise et verk som er basert på et påstått overgrep mot samiske rettigheter. Fremtidens Nasjonalmuseum vil nok forsterke tendensen til at årvåkenhet for kolonial overmakt og undertrykking av urfolk, diskusjoner om identitet og kjønnsfordeling som viktigere for unge kuratorer enn å prente inn i publikum stilhistorie, skjønnhet og klassisk dannelse. I utstillingen som den nå er, spiller denne årvåkenheten en beskjeden rolle. 

Fra festen i første etasje med montering av norsk kunst og kunstindustri på 1700-tallet. Mesteren for portrettene er Heinrich Hosenfelder – tilflyttet tysk kunstner. Foto: Øivind Storm Bjerke

Utstillingen i første etasje tar inn over seg betydningen av at handelssamkvem for utveksling av kunstneriske, politiske og ideologiske impulser - og ikke minst for næringsutvikling - er noe som det i dag er naturlig å gi vel så stor oppmerksomhet som stilutvikling, også innenfor kunst og kulturstudier. Utstillingen reflekterer at internasjonale impulser kom sjøveien til Norge, enten det dreide seg om tunge hollandskinspirerte interiører og møbler, yndefull rokokko med kontinentalt opphav eller stram klassisisme. Nye trender ble del av bykulturen før de spredte seg til landsbygda. Skulle den delen av norsk kunst som utgjør folkekunsten fått en rettferdig behandling i Nasjonalmuseet måtte også det kulturhistoriske museet på Bygdø inngått i konsolideringen. Det får bli neste skritt. Foreløpig gleder vi oss over det fantastiske utskårne og malte skapet av Skjåk-Ola fra sent 1700- tall. Spenningen mellom sentrum – periferiaksen ligger som en underliggende diskurs gjennom monteringen. 

Nasjonalmuseet er et ideelt museum for visuell kultur i sin helhet. Utstillingen lykkes aller best der kunstartene får lov til å møte hverandre til gjensidig belysning. Foto: Øivind Storm Bjerke

Sammenstillinger som vekker begeistring 
Etter som industrialismen trenger hjemmeindustrien til side, øker tempoet i utstillingen. Det er vanskelig ikke å bli entusiastisk i møtet med rikdommen i utvalg og spennende sammenstillinger av møbelkunst, keramikk, typografi, tekstil og mote. I farten får jeg et glimt av min avdøde venn Roar Matheson Byes elegante pariserpike med kort bob med smell – frisyre fra 1925 – mellom tekanner, lamper, kjøkkeninnredning og en rød telefonkiosk. Dette før jeg suges inn i avdelingen med nyere skandinavisk design. Presentasjonen får en dynamikk som avspeiler industrialismen og modernitetens rastløshet, voldsomme kontraster og spenninger. 

Norsk landskapskunst i sober montering, med Lars Hertervig og August Cappelen tonesatt av Grieg som et av høydepunktene. Foto: Øivind Storm Bjerke

Høytid i museets andre etasje 
I salene med eldre maleri i annen etasje fornemmer vi det gamle Nasjonalgalleriets aura av høytid i møtet med den store kunsten. Dette er sobert og tenksomt gjort, med noen få og behagelige overraskelser. Vekten ligger på landskapsmaleri. Her finner vi da også de viktigste bidragene fra norske malere i første halvdel av 1800-tallet, med en parade av mesterverker signert J. C. Dahl, Thomas Fearnley, Peder Balke, Lars Hertervig og August Cappelen.  Adolph Tidemands folkelivsskildringer og Hans Gudes landskaper får selskap med en folkedrakt, som en diskret påminnelse om fremveksten av nasjonalstaten. Kuratoren har avstått fra å problematisere landskapskunsten på 1800 -tallet ut fra diskusjonen om den antroposcene tidsalder allerede hadde inntrådt da, og avstår også fra å drodle rundt temaet nasjonalisme. Det får bli tema for spesialutstillinger. 

Salen med norsk kunst fra 1970-tallet danner opptakten til en presentasjon av nyere kunst, som ender i et antiklimaks med Fredriksensalen.  

Enkelte overraskelser 
Til overraskelsene hører nordiske malere som søkte seg til eksotiske egne i Nord-Afrika og historiemaleri, med kontrasten mellom hedensk mystikk og villskap og kristen inderlighet og nestekjærlighet. Her trekkes inn i vår kunstneriske kanon et materiale som lenge var forvist til magasiner og til korridorer og trappeoppganger i det gamle Nasjonalgalleriet. Skulpturen har også fått et helt annet armslag enn tidligere i det nye museet. 

Harriet Backer får velfortjent hyllest med et eget rom. Sammen med Christian Krohg fremstår hun som den kunstnerisk mest interessante i sin generasjon. Norsk naturalisme for øvrig er hederlig, men kan ikke hevde seg i møtet med perleraden av franske malerier fra samme periode, med sin maleriske friskhet og revolusjon av form og farge i en ny fransk sal. Munch er Munch og har aldri fremstått bedre enn her. Salen med brødrene Emanuel og Gustav Vigeland, Egedius og Sohlberg er tematisk godt tenkt, men ligger i et krysningspunkt der vi ser inn og ut i korridorer og samlingen av ny kunst, som forvirrer og forstyrrer. Det signaliserer at nå er det på tide å ta en pause i kafeen med det stilfulle veggmaleriet av Sol LeWitt, som tidligere var i Storebrands bygg på Aker brygge. 

Karsten, Matisse og Heiberg – en treklang med opphav i de norske kunstnerne som søkte seg til Paris omkring 1910. Foto: Øivind Storm Bjerke

I avdelingen for kunst etter 1900 dominerer nå, i det store og det hele, maleri med noen få forsøk på å krysse materialgrupper, sjangre og kunstarter. Ludvig Karsten og Jean Heiberg hevder seg godt mot Henri Matisse, og Thorvald Hellesen blir enda mer interessant sett opp mot Fernand Léger. Hvem skulle trodd at Åge Storstein og Håkon Arnestad Bjærke ville overlevd et møte med selveste Picasso! Sammenstillinger av norsk og internasjonal kunst skulle vi gjerne sett som et gjennomgående grep, men dessverre lar dette seg ikke gjøre med det sparsomme tilfang av internasjonale navn samlingen har. Når Sparebankstiftelsen prioriterer visning av sin egen samling i MUNCH denne sommeren, savner vi også innslaget med de tyske ekspresjonistene. Rolf Nesch i selskap med Sigurd Winge, får duge. 

Mellomkrigstidens oppblomstring av betydelige malere og sosiale og ideologiske spenninger blir antydet, men plassen er for knapp. Det samme gjelder presentasjonen av abstrakt kunst fra 1950-tallet. Et rom med Sverre Fehns arkitektur viser hvor fruktbart det er trekke sammen kunstarter som arkitektur, billedkunst og kunsthåndverk til en gjensidig belysning. Et grep som er gjennomgående i første etasje. Grepet burde vært utforsket i større grad i utstillingene som helhet.

Irma Salo Jæger, Sigurd Berge og Jan Erik Vold: Blikk, 1968. Foto: Øivind Storm Bjerke

Lyshallen; en boltreplass for samtidskunsten 
I etterkrigstiden ble norsk kunst mer og mer integrert i en europeisk - amerikansk kunstscene. Samlingen har ikke de verkene av popkunstnere og tyske nyekspresjonister som ville løftet det hele. Rommet med italiensk Arte Povera fremstår som blekt og kjedelig og kunne like gjerne ha forblitt nedpakket. Samlingspresentasjonen av perioden 1980 og fremover kunne med fordel ha hentet noen grep fra utstillingen i Lyshallen. Når man stikker hodet inn der, får man en forfriskende påminnelse om å befinne seg på en kunstscene som er en krysning av tivoli, diskotek og kjøpesenter. Det er en påminnelse om hvor broket, mangfoldig og festlig sted å være kunstscenen har vært de siste femti år – og at Lyshallen bør vies samtidskunsten. 

    Stikkord