Finn ditt verdensperspektiv

OSLO
STANDARD (OSLO)
Kim Hiorthøy
Not a Novel
Står til 2. juli

Kunstnernes Hus
Kim Hiorthøy
Hullet i veggen
Står til 7. august

Vi skal oppunder taklyset på Kunstnernes Hus, og ned i kjelleren på STANDARD (OSLO). Kim Hiorthøy er en kunstner vi etter hvert forventer små fiffige vrier av – også slik denne gangen. Hullet i veggen, den store presentasjonen på Kunstnernes Hus, får følge av en slags oppsummering i beskjedent format av 15 års tilknytning til hans faste galleri i Oslo, titulert Not a Novel. Der, ledig montering blant andre kunstverker, verktøy og fraktkasser nede i STANDARD (OSLO) sitt lagerrom ved Alexander Kiellands plass, får man en slags mini-retrospektiv av tegneren Hiorthøy.

Ingenting nytt
Utstillingen på STANDARD (OSLO) oppleves kanskje mest som en ad hoc-løsning og en satellitt til hovedretten på Huset, men er like fullt en mulighet til gjensyn med eldre arbeider av en av norsk kunstlivs mest produktive signaturer. Not a Novel byr dessuten på enkelte tegninger som har vært stuet på lager fra starten av og aldri vist tidligere. Litt usett og litt gammelt nytt. Et kjærkomment gjensyn for noen, og en utdyping og oppdatering på Hiorthøys allsidige virksomhet og tegneferdighet for andre, er vel kontobeholdningen denne gangen.

Overskriften demper slik kanskje en eventuell forventning om at STANDARD (OSLO)-utstillingen bringer noen egentlige nyheter til torgs. Som adjektiv betyr «novel» noe uvanlig eller spesielt interessant nytt; av tittelen kan vi dermed slutte at så ikke er tilfelle her. Nå må vel ordlyden i Not a Novel tolkes mer i retning av «ingen roman», og det er – igjen, i tilfellet Hiorthøy får man si – de små fortellingene som får råde grunnen. Hiorthøys tegninger er både såre og søte; små engstelser og munter lek med ord og fraser, nitid fotorealisme og naivistisk tegneserie, abstraksjoner og drodlerier.

Konstruksjoner etter en drøm
På STANDARD (OSLO) er tegningene montert på tjukke kryssfinerplater montert på veggen og mellom reoler proppfulle av lagret kunst. Rommet ellers preges av fraktkassene laget av samme materiale – kanskje hinter monteringens materie til kunstverkets framtidige, mulige forflytninger og potensielle kontekstforandringer, og betydningen dette har for hvordan verket blir forstått og verdsatt.

Det samme materialet går nemlig igjen, i vesentlig større form, i Hullet i veggen i den ene overlyssalen på Kunstnernes Hus. Her har Hiorthøy gått til oppgaven som både arkitekt og bygningssnekker. Rommet er fylt av en mengde konstruksjoner i samme solide treverk; duften av skog og kvae brer seg nesten helt ned i restauranten. Små, enkle møbellignende skulpturer er plassert innimellom røslige reisverk, tårn og store kasser, trapper og arkaiske portaler. Det er blikkfang i rikt monn etter hvert som utstillingen åpner seg og man utforsker snekkeriene. De er nemlig ikke bare minimalistisk utseende skulpturer og arkitektoniske strukturer som er innholdet i Hullet i veggen. Finerkonstruksjonene fungerer som vegger for Hiorthøys tegninger, som er plassert rundt omkring på dem, som små avtrykk, kart og merker. Tegningene er av nyere dato enn utvalget på STANDARD (OSLO). De er også mer formalistiske og abstrakte – kanskje er de løse og skakke skisser til byggverkene, som om de var tegnet ned etter en drøm og så forsøkt realisert som landsby, interiører og monumentsamling i Husets store rom.

Unnvikelsesmanøvre gjennom kikkhull
Hiorthøy ville vel ikke vært Hiorthøy om det ikke også her bød seg fram litt fiffig virkelighetsflukt. «Hullet i veggen» er bokstavelig ment. Noe av det første øynene fester seg ved idet man ankommer utstillingen er et hull i en av de store kassene. Hullet blir en magnet som trekker i blikket, og lener man seg inntil ser man tvers gjennom den store kassen hvor det viser seg et annet og større hull i galleriveggen bak. Du kan her kikke ut på naboen over gata, og kjenne det friske vinddraget i øyet fra sommeren utenfor. Underveis i vandringen rundt og mellom og opp i tårn og kasser oppdager man flere hull i veggene, flere utkikkspunkter til bittesmå konstruksjoner og modeller, plassert som overraskelser på kassenes tak. Hullet i veggen må jo by seg fram som en drømmesituasjon for Husets kunstformidlere, og et eldorado for den stadig mer sentrale målgruppen «barn og unge». 

Installasjonsfoto fra Kim Hiorthøy, Hullet i veggen, Kunstnernes Hus. Foto: Uli Holz.

Hva summen av delene skal bli og bety blir vel opp til hver enkelt å filosofere seg fram til. Hiorthøy ser ut til å ville overlate definisjonsmakten til oss betraktere hva angår kunstens mening. I en tid hvor verdens elendighet ligger mørkere over sinnene enn på generasjoner, og særinteressenes politikk griper inn i stadig mer av kunstens diskurser, oppleves kanskje Hullet i veggen som en unnvikelsesmanøver. Men utstillingen kan for enkelte kanskje også ses som en påminnelse om at perspektivet på verden er noe du i bunn og grunn må finne fram til selv.