En håndverker krysser sitt spor

OSLO
STANDARD (OSLO)
Gardar Eide Einarsson
Maybe it's the calm before the storm. Could be the calm, the calm before the storm.
Står til 24. september

Det er rart med det; etter nok tid framstår gjerne alt som var klokkeklart og mulig å tyde i én retning, som noe nær det motsatte av det man en gang trodde det var. Da Gardar Eide Einarsson slo gjennom i norsk og etter hvert internasjonal kunst utover på 2000-tallet ble «nykonseptualisme» introdusert i den norske kunstsamtalen. Kunstnerne som fremdeles utgjør en kjerne i virksomheten til STANDARD (OSLO) slo seg opp med en slagferdig og nihilistisk, svartsynt kunst full av visuelle koder og referanser til voldelig subkultur og amerikansk konseptkunst og postkonseptualisme, med approprierte bilder og readymades i mengder. Einarsson & co så for mange ut til å opptre både billedfiendtlig og antiestetisk, men med en evne til å lage spektakulære verk med et overskudd på såkalt «plakatverdi». Tenk Matias Faldbakkens vegg av Marshall-forsterkere (fra utstillingen All That Fall, 2005) eller Einarssons Untitled Wallpainting (Total Revolution) fra 2001 der motstandens evangelium er malt opprørsk og aggressivt over veggen.

Kom man nærmere innpå sistnevnte verk kunne man konstatere at den tilsynelatende dryppende malingen var nitid og nøyaktig malt med liten pensel. Paradoksene lå allerede da rede for blikket, noe man også kan spekulere litt rundt i Einarssons aktuelle utstilling Maybe it's the calm before the storm. Could be the calm, the calm before the storm som nå er å se på STANDARD (OSLO). Her er det meste av Einarssons estetiske repertoar i virksomhet. Det betyr at utstillingen ved første blikk virker både utilgjengelig og estetisk gjerrig slik verkene ser ut til å kun låne og mime bilder og objekter fra den virkelige verden.

Gjennom rebusen
Foruten den langstrakte tittelen – enkelte vil antakelig kjenne den igjen som en av Donald Trumps mange gåtefulle president-uttalelser – domineres utstillingen av en mengde gipsavstøpninger av murstein, plassert utover gallerigulvet som små «portaler», som et mini-Stonehenge. Oppe under taket er et tall spraymalt på veggen: 2,147,483,647. Et stort maleri i svart bærer teksten «Electric Boogaloo»; langs en vegg står en rekke gaffellignende stenger eller stativer, over en annen henger en serie på fire hvite, monokrome malerier.

«Rebuskunst» var det enkelte som karakteriserte den såkalte nykonseptualismen den gang da. Det ble liksom å løse de små gåtene som bød seg underveis, finne ut av opphavet til de enkelte elementene, for så å sette bitene sammen til en slags helhetlig mening. Det er lett nok å finne både estetisk motstand og å gå seg fast i rebusen, i Maybe it's the calm before the storm. Could be the calm, the calm before the storm. Bare det å skulle gjenta tittelen flere ganger i en tekst som dette oppleves jo som å være utsatt for trolling. For den som ser etter svar, er nå uansett referansene og motivenes opphav lette nok å finne – selv om man ganske raskt finner seg febrilsk Google-søkende.

Elleve floker
«Gaffel»-stativene er titulert Sasumata (In Advance of the Broken Arm). «Sasumata» er et gammelt samurai-våpen. Den modererte versjonen vi kan se her er fremdeles i bruk av japansk politi og skolevesen for å kontrollere truende individer; tittelens ordlyd forøvrig er nok med glimt i øyet ment for Duchamp-kjennere. Breakin’ 2: Electric Boogaloo var en åttitalls-dansefilm som floppa på kino, og «electric boogaloo» har siden satt seg som en frase brukt til å påpeke at noe bare er dårlig.

Slik kunne man løst opp alle de elleve flokene som utgjør verkene i Maybe it's the calm ... Nummeret på veggen, for eksempel, er den høyeste verdien en 32-bits computerprosessor kan inneha. Og mursteinene på gulvet er noe mange kan kjenne igjen fra demonstrasjonene i Hong Kong for en tid tilbake, reist som små templer eller triumfbuer på gata for å stoppe myndighetsmaktens kjøretøy. Men de er støpt i gips, og altså ikke readymades i form av ekte murstein og slett ikke fløyet inn fra Hong Kong eller noen annen konfliktsone. Mon tro hva de da skal bety?

Sporene etter hånden
Nøyer man seg med å Google-knekke nøttene i Einarssons regnestykker på STANDARD (OSLO) blir nok helheten neppe mer enn summen av delene, og knapt nok det. Merverdien i utstillingen er derfor kanskje å finne i omveiene, i utførelsen og detaljeringen av objektene, i valget av materialer og teknikker. Slik har det jo vært siden starten, med revolusjons-graffitien som viste seg å være utført som pirkete nøyaktighetsarbeid. Slik er det her også. Civil Disturbances Field Manual, Groin Lift er to malte illustrasjoner i svart-hvitt hentet fra en militær instruksjonsmanual for kontroll av folkemengder. Motivet er barskt og typisk for Einarssons virke, slik det peker mot makt og maktesløshet overfor politisk og sosial kontroll og voldsutøvelse. Men det er altså like typisk – eller utypisk, om du vil – i utførelsen. Også her kan man studere penselens spor og avtrykkene etter en nennsom hånd over papiret, endatil med laseringer og valørspill i konturer og overganger – paradoksale effekter for et motiv og budskap man skulle tro like gjerne kunne formidles som Xerox-print eller silketrykk.

Nå er ikke den tekniske utførelsen imponerende håndverk eller på noen måte ment å henføre betrakteren i nytelse over maleriske subtiliteter. Det demonstrative i håndens avtrykk blir slik mest å regne som tegn på linje med utstillingens øvrige tegn. Einarssons kunst i stort viser gjerne til systemer og institusjonelle forhold der individualitet, selvstendighet og frihet er truet, eller hvor slike rettigheter framstår som paradoksale eller destruktive. Med det i mente blir håndverkerens spor kanskje å forstå som en stadfesting av et kroppslig og menneskelig nærvær i bildeproduksjonen. I videre forstand kan det også bety å ville understreke og peke mot en verdighet, som vel er noe av hva som står på spill i en tid der stormenes trusler synes å ha blitt den nye konstanten.