Det enkleste er gevær

HØVIKODDEN, BÆRUM
Niki de Saint Phalle
Henie Onstad Kunstsenter
Står til 12. februar

Geværskuddene høres helt ut i resepsjonen på Henie Onstad Kunstsenter. Det er Niki de Saint Phalle (1930–2002) med venner som plaffer løs med gevær, festet på film og vist over tre hengende projeksjonsskjermer i en av prismesalene. Hva hun skyter på? Sine egne bilder, sånn helt konkret. Men også patriarkatet, kunsthistorien og «tidens vold» i verden, slik hun så den. Filmene danner en øredøvende velkomstfanfare til utstillingen med den franskamerikanske kunstneren som denne høsten fyller kunstsenteret med avantgardistiske eksperimenter og ferme, fargerike kvinnefigurer – og en parfymefinansiert skulpturpark i Toscana.

Niki hvem, er det kanskje mange som vil spørre. Blant de engere kretser er Saint Phalle riktignok å regne som en celebritet og et kunsthistorisk landemerke, selv om et større publikum nok vil trekke spørrende på skuldrene. Har du som alminnelig museums- og galleribesøker i det hele tatt hørt om henne, er det trolig mye på grunn av installasjonen Hon – en katedral, vist på Moderna Museet i Stockholm i 1966. Hon var diger som et hus og formet som en gravid, liggende kvinne i fødestilling. En inngang mellom beina førte til et viltert opplevelsesrom i kvinnens indre, med filmvisning, berg- og dalbane, bar og gullfiskdam, blant mye annet.

Regnbue-eksplosjoner
Geværskuddene løsnet sine skrall noen år før Hon la seg til rette som et bombastisk statement for kvinnens plass i kunsten og verden ute på Skeppsholmen. Mellom 1961 og 1963 gjorde Saint Phalle en serie aksjoner hvor hun inviterte bekjente til å bruke sine assemblasjer og relieffbilder som skyteskiver. Bildene var i utgangspunktet helt hvitmalte. Blant gjenstandene og formene hadde Saint Phalle plassert beholdere med flytende farge, som når de ble truffet av kulene laget de reneste regnbue-eksplosjoner over former og flater.

Skyte-seansene ga den knapt 30 år gamle og selvlærte Saint Phalle en plass i samtidas internasjonale avantgarde-kunst, en posisjon hun seinere skulle miste omtrent like raskt som hun fikk den.

Abrupt brudd
Utstillingen Niki de Saint Phalle på Henie Onstad Kunstsenter er en kronologisk gjennomgang av kunstnerens produksjon. De tidlige forsøkene som uskolert maler viser en abstrakt-ekspresjonistisk stil påvirket av Jean Dubuffet og amerikansk etterkrigsmaleri; tjukke relieffbilder proppfulle av tung symbolikk og et performativt-malerisk samarbeid med Robert Rauchenberg via skytebildene til det abrupte bruddet like etterpå. Midtveis i utstillingen og livet endrer Saint Phalles arbeider og mentalitet seg dramatisk. Fra å bruke kunsten som et aggressivt feministisk våpen og terapeutisk oppgjør med streng religion og traumatisk barndom, blir kunsten hennes mer oppstemt, frodig, leken og lys.

Hon – en katedral er bare med som plantegninger og plakater for utstillingen i Stockholm. Ellers domineres utstillingen av livsglade og barnlige framstillinger av kvinnefigurer – de såkalte Nana-ene – i skulptur, relieffer og tegninger, optimistisk og nesten litt monotont, fram til avslutningen med parfymen og skulpturparken.

Tarotkort og skrudde skulpturer
Det sies at Saint Phalle datt ut av kunstverdenen mye på grunn av at hun viet mye av virksomheten til utsmykkinger i offentlig rom. Den slags kunstnerisk virke har vel alltid blitt sett litt ned på som brødjobb og nødvendighet, men man får si at Saint Phalle tok det et nivå opp. Utstillingens avslutning tar oss til Det Store Livsprosjektet, skulpturparken Tarothagen i det toskanske landskapet hun jobbet på og levde i nærmest som einstøing, fra 1979 og nesten livet ut.

Tarothagen er inspirert av tarot-kortstokkens figurer og framstår som den psykedeliske fetteren til forbildet, Antoni Gaudís Park Güell i Barcelona. Arbeidet må ha bydd på både praktiske og psykologiske, og ikke minst finansielle, problemer. I parken gikk hun like manisk til verks som hun gjorde med geværet to tiår tidligere. «Jeg vil gi meg selv et råd. Ta det med ro. [...] Jeg klarer det ikke. JOBB JOBB JOBB. Det er min besettelse og min skjebne», skriver hun selv i en tekst mot slutten, hvor hun bebreider seg at hun gir seg så lite tid til utdyping.

Kanskje hadde det vært enklere for karrieren om hun hadde holdt seg til geværet og antagonismen, som et mer konvensjonelt avantgardistisk og feministisk prosjekt. Men da hadde ikke verden fått denne skrudde skulpturparken å undres over. De finansielle utfordringene løste hun delvis gjennom å lansere sin egen parfyme i 1982; første-edisjoner av denne er fremdeles å få kjøpt for opptil 8000 kroner flasken. Et utvalg står oppstilt i glassmonter ved siden av dokumentasjonsmateriale fra Tarothagen, som trofeer og vitnesbyrd over både en løsningsorientert og insisterende personlighet og et originalt og oppsiktsvekkende viljesterkt kunstnerskap.