En grundig mønstring av norsk samtidsfotografi

OSLO
Oslo Negativ 2022
Fotofestival som i 2021 ble arrangert for første gang
Det Gamle Biblioteket (tidligere Deichmanske bibliotek)
Arrangør: Møller Eiendom
Hovedkurator: Nina Sørlie
Vises fredag til søndag frem til. 16. oktober

Møller AS, som i 2020 kjøpte tidligere Deichmanske bibliotek midt i Oslo, har igjen invitert gallerier og fotografer til å stille ut på Oslo Negativ. 35 rom, men også ganger og trapper, er i bruk. Jeg startet turen med et håp om å være mer positiv til Oslo Negativ enn jeg var i fjor. Det er svenske Fotografiska som åpner runden denne gang, og idet jeg går inn i rommet, lurer jeg på hvorfor ikke vårt eget nasjonale fotomuseum, Preus, får denne æren. Fotografiska viser Miles Alridges reklamelignende, iscenesatte og svært fargerike portretter. Rommet er pyntet med ballonger over det hele, men bildene er glemt i det jeg står foran Cathrine Wessels store collager med både bilder og tekster. Den New York-baserte fotografens prosjekt In Transit skildrer hennes mange reiser over hele verden de siste tiårene. De er bra installert i en trapp, på vei fra et rom til et annet, noe som speiler bevegelsen Wessel ønsker å formidle.

Et enkelt bilde
Ruten som publikum kan ta, er tydelig markert på gulvet, og er lettere å følge enn i fjor. Det er også merkbart flere norske fotografer involvert. I det tredje rommet viser NTB pressebilder fra ulike fotografer; et bilde av Erna Solberg med sort maske alene på Rådhusplassen skiller seg ut. I en mellomgang tar jeg en selfie i en stor slags fotoboks, før jeg ser meg om i rommene som galleriene Brandstrup, QB, Semmingsen og Buer har fylt med ulike fotografer. Her finnes også Verse Gallery som skriver de er Skandinavias første fysiske galleri for NFT-støttet digital kunst. Videre innover har Oslo Fotokunstskole invitert sine lærere og elever til å stille ut sammen. Kat Suriek viser fotografiet Jo and Jess, et stort print av to mennesker ved et vann. Fotografiet er falmet, som om det har fått feil behandling i mørkerommet. Dette spillet med det analoge fungerer bra sammen med navnet på selve festivalen. 

Kuratorgrep
Innerst i denne etasjen har Bjørka, et fellesverksted for kamerabaserte kunstnere, tatt plass. De har gjort det sjakktrekket å ha hyret inn en kurator, Sofia M. Ciel, til å gå igjennom alles arbeid. Hun har inndelt utstillingen i ulike temaer, Follow the Money, Solitude, Hope and Beyond, og Narratives on Nature. Under sistnevnte tittel viser Christina Leithe H. arkivarbeid fra serien Projections hvor hun undersøker begrepet empati. De første fotografiene i samlingen er tatt i München hvor den tyske professoren Theodor Lipps var ansatt ved universitetet. Lipps mente man kunne projisere sitt eget bevissthetsliv på et objekt, og at det var slik et kunstverk fikk mening og liv.

En felles overskrift funker også for de rommene som viser verk av flere fotografer, som i rommet til det nyopprettede fotokollektivet A Female Gaze. Med gruppeutstillingen Mother Nature on a Saturday Night har initiativtaker Charlotte Wiig invitert et knippe kvinnelige fotografer til å reflektere over ‘nordmenns forhold til natur som identitetsbærer for norsk kultur.’  Her viser den Oslo-baserte danske fotografen Sofie Amalie Klougart flere bilder fra den nyopprettede Operastranda, for å vise hvordan Oslofolk omfavner dette området med kunstig natur [red.se bildet øverst i saken].

Plassering is everything
Noen prosjekter har ikke nok på hjertet til at man blir stående, eller forsvinner i mengden av alle andre. På vei opp igjen går jeg forbi lydinstallasjonen Captures av Giske Nataas, basert på lyder av et Leica-kamera i bruk, mikset sammen med andre opptak. Det er egentlig en god ide, men verket blir for innadvendt og overdøves av alle de andre fotografiske inntrykkene. Som installasjonen til Else Marie Hagen i rommet til Galleri K. Den inneholder sammenrullede plakater av solnedganger, bilder Hagen har funnet på nett, printet ut, fotografert analogt og forstørret til plakatstørrelse. Det er fristende å ta med seg en.

Noen prosjekter får også en så god plassering slik at de skinner mer enn andre. Fotoserien Agency av Anthony Luvera blir en sterk opplevelse i det gamle musikkrommet hos galleri Vasli Souza. Luveras prosjekt introduserer også festivalen på et stort banner utenfor biblioteket. Luvera inspireres av strategier fra antropologi og teater i sin egen sosialt engasjerte praksis. Agency er et samarbeidsprosjekt med hjemløse mennesker som Luvera har jobbet med i over tjue år. Gjennom hele 2021 inviterte han deltakerne til å bruke engangskameraer for å dokumentere sine opplevelser og steder i byen som er viktige for dem. Deltakerne ble også invitert til å utvikle selvportretter for kunstnerens pågående serie Assisted Self-Portraits.

Inne i den tidligere barneavdelingen har Fotogalleriet gjenskapt og utvidet sin mars-utstilling Skeive Ikoner med Fin Serck-Hanssen, tidligere anmeldt for Kunstavisen, og ved siden av viser galleri vi,vii Rob Kuliseks bilder fra ulovlige raves i Berlin under pandemitiden. Hans portretter av modeller fra sin egen bekjentskapskrets, hvorav flere er transkjønnede, minner om verk fra både Wolfgang Tillmans og Nan Goldin. Jeg håper ikke disse rommene er tilfeldig tildelt av hovedkurator Nina Sørlie. Begge to utgjør en fin kommentar til hvordan den nye generasjonen forhåpentlig er mer åpne og generøse med hensyn til legning og kjønn enn hva de foregående er.

Bilder som forblir på sinnet
Et av de siste rommene, ved siden av selve hovedsalen, er viet Oslo Kamera Klubb. Her blir jeg møtt av en entusiastisk kvinne som insisterer på at jeg må se på hvert enkelt bilde. Jeg takker høflig nei da det ville tatt resten av kvelden. Og selv om overfloden av bilder vitner om en stødig stigende interesse for mediet, kan det hende at et strengere kuratert utvalg ville gjort seg for Norges eldste klubb, etablert allerede i 1921. I det jeg forlater biblioteket lurer jeg på om jeg burde ha sett igjennom alle fotografiene for å finne flere perler som det enkle, analoge bildet, Jo and Jess, som jeg festet meg ved i etasjen under. Det er for tidlig å si om det blir en festival neste år, eller hva som egentlig skal skje med det gamle biblioteket. Med det store mangfoldet som vises er det lov å håpe at det kan bli et permanent hus for fotografi.