Moderskapets melankoli

OSLO
MUNCH - Munchmuseet
Camille Henrot
Munn til Munn
Står til 26. februar 2023

En utstilling i fire akter
I niende etasje på Munchmuseet har kurator Tominga O’Donnell viet fire store saler til over 60 verk fra Camille Henrots to serier System of Attachment (2018–22) og Dos and Don'ts (2022). Flere av verkene er helt nye, som den store bronseskulpturen Family of Men, som er elegant plassert til sist i utstillingen. Alle rom utmerker seg med en ulik design, utarbeidet i samarbeid med Oslo-baserte Kolab Arkitekter. Utstillingsvegger er aldri bare vegger for Henrot; hun ser disse som en forlengelse av verkene i seg selv. Og hun åpner showet med en filtkledd korridor. Dette for å fremkalle følelsen av en slags fødselskanal - som det første man møter. Temaet er på den måten satt for resten av opplevelsen.

Tilknytningsproblemer
I det første rommet henger verk fra serien System of Attachment. På norsk er serietittelen oversatt til Tilknytningsformer, noe som hinter om en ambivalens til moderskapet og den nonverbale relasjonen man har med sin baby. I verket Words of Mouth lurer en baby bokstavelig talt på hvor ordene kommer fra, og stikker hodet inn i sin forelders munn for å finne ut mer. I et annet, Les Heures Mortes, ser vi en sovende familie, far, mor og barn, i en seng. Tittelen, De døde timene, kan hinte om hvor overveldende det er å være så ansvarlig for barnets overlevelse. Henrot er opptatt av ambivalensen rundt å være forelder, og dette kommer også frem i serien Mother Tongue som henger litt lenger inn i utstillingen. Her har Henrot og kurator O’Donnel valgt åtte variasjoner over samme tema, en mor som holder sin baby og samtidig tar et stort jafs av dets hode. Desperasjonen, frustrasjonen, tiden som forsvinner, alt er med. Hun viser denne nærmest klaustrofobiske tilstanden så presist. Og har med viktige detaljer, som hvordan en truse egentlig sitter på en kvinnekropp - tett og stramt – det er befriende skildret.

Frustrasjon over moderskapet
Mange av verkene fra serien gir meg samme følelse som freskene Henrot viste på sin utstilling Days are Dogs, da hun fikk Carte blanche på Palais de Tokyo i Paris i 2017. Inne i rommet hun hadde gitt tittelen Lundi, mandag, het en av verkene A Lie before breakfast. Malt rett på veggen, viste det en kvinne i en stol som lener hodet i hendene og stirrer livstrøtt ut i luften. Noe av denne frustrasjonen er gjentatt i Mother Tongue. Den minner meg også om en annen fransk kunstner, Annette Messager. I hennes innvielsesutstilling, À mon seul désir, på Librairie Marian Goodman i 2016, hadde hun blant annet tegnet det kvinnelige reproduktive system. Selve livmoren tegnet hun som et dødningehode, noe som kanskje peker på den ambivalensen kvinner kan oppleve i forhold til det å skulle bære frem et barn. Kvinner har et kort tidsvindu til å bestemme seg i om de skal bli mødre.

Retningslinjer
Verk fra serien Dos and Don’ts inneholder større, lagdelte collager med familiebilder, fragmenter fra etikettemanualer, tegninger, og skjermbilder fra sosiale medier og mac´ens browservindu. Verkene gir assosiasjoner til Henrot´s film Grosse Fatigue som vant sølvløven under Veneziabiennalen i 2013. Utgangspunktet for serien var en bok om etiketter som Henrot fant i sin bestemors hus. Sammenstillingen av utdragene fra etiketteboken og disse skjermbildene fra mac´en og mobilen, peker på den doble betydningen av ordet kode. Der dataprogrammer opererer på kode, styrer også sosiale koder menneskelig interaksjon, og valget av en etikettebok sier noe om familieliv og hvilke koder og normer som er forventet.

Mannsslekten
Alle de fire aktene skaper et gjennomtenkt narrativ, og presentasjonene gjør at publikum får puste. Gjennom en siste, teppebelagt korridor, hvor det kun er montert et enkelt verk, kommer man inn i en stor sal dekket av et grønt teppe og en lang benk man kan sette seg på. Her er den nye bronseskulpturen Family of Men i fokus. Det siste tilskuddet til System of Attachment-serien er løst inspirert av Grimms eventyr Bymusikantene fra Bremen, der fire utstøtte dyr finner seg et nytt hjem ved hjelp av å stå på hverandres rygger. Henrots skulptur utgjør et tårn av hybride skapninger som står oppå hverandre. Den kan leses som en metafor på et familiesystem hvor alle opplever et form for press. Skulpturen gir assosiasjoner til Monolitten, men mens menneskene i den har et klart formål, å komme seg oppover, virker det som om Henrots familie er mer dysfunksjonell. De er, som veggteksten indikerer, utslitt av bare energien det tok å samle seg i en slags struktur, og angrende på hele prosjektet. Igjen et nikk til ambivalensen ved å være til – og å skulle holde sammen i grupper.

Edvard Munch-prisen, og den påfølgende utstillingen som tildeles, ble gitt til Camille Henrot fordi hennes kunstneriske praksis er særlig betydningsfull og relevant i forhold til vår tids spørsmål omkring viten. Jeg er glad for at hun med utstillingen Munn til Munn´ stiller spørsmål rundt morsrollen og hvordan vi i våre familier, og i samfunnet generelt, lever under ulike former for press.