Kort innføring i Vilhelm Hammershøis «Myntsamleren» (1904)

Mellom tro og skepsis
I kjølvannet av det danske gulladermaleriet, kilt inn mellom modernisme og nasjonalromantikk, har Vilhelm Hammershøi en helt særegen plass i nordisk kunsthistorie. Med sine kjølige interiørobservasjoner, fyrer han opp under et lavmælt spenningsforhold mellom motivenes bestanddeler som ligger i presisjon og tilbakeholdelse, snarere enn pasjon og inderlighet, noe vi typisk ser gjennom de bortvendte kvinnene som går igjen i mange av hans verker (som oftest er det hans kone Ida som står modell). Det er, kunne vi si, det vi ikke kan se i det vi ser som gir maleriene deres følelsesmessige og intellektuelle ladning. 

Et av hans malerier som har fascinert meg mest er Myntsamleren, som er i Nasjonalmuseets eie. Her ser vi en mann, muligens kunstnerens bror, sitte med sin eiendel, formodentlig den i tittelen nevnte mynten, i et rom opplyst av to stearinlys.

Men er det egentlig en mynt? Vi ser den jo ikke, og for skeptikeren som vil ha bevis for påstander, er det lett å tenke at Hammershøi her skriver seg inn i den lange rekken av lønnlige hylstere og gåtefulle beholdere, som strekker seg fra paktens ark til Marcel Duchamps Hidden Noise (1916), og kofferten i Quintin Tarantinos film Pulp Fiction (1994), som lyser opp ansiktene til dem som åpner den, men som aldri avslører sitt innhold for betrakteren. Og er det ikke akkurat dette det hele dreier seg om: å kunne oppholde seg et sted mellom det synlige og det usynlige, og klare å trollbindes av gåten, selv om den alltid vil være skjult?