Memento mori i kommentarfeltet

Thora Dolven Balke: You’re Dead!
K4, kunstnerdrevet visningssted,
Københavngata 4B, Oslo

Thora Dolven Balkes lydinstallasjon You’re dead! gjengir en samtale som utspiller seg i kommentarfeltet på en YouTube-post med videoen til låta Never Catch Me av bandet Flying Lotus’ (som her samarbeider med rapperen Kendrick Lamar). Samtalen, som er på engelsk og fremføres av ikke-profesjonelle skuespillere, innledes med et hjertesukk fra en bruker ved navn JUST 2 KOREAN: «I’m just 17 and im shared so much from death I don’t know if Im the only one who feel like that, but I really don’t want to die». Dernest følger ulike råd og vink, fra instrukser om å omfavne Jesus, til forestillinger om at du lever videre gjennom andres minner etter døden og stoiske leveregler om at man ikke skal la seg styre av det man ikke kan kontrollere – samt røffere livsfilosofier, markert gjennom bråkjekke utsagn som «Don’t be a pussy.» 

Det er naturligvis ikke alt som er like nyttig eller «dypt» i samtalen som gjengis, men den eksistensielle pulsen i dialogen er påfallende. Det oppstår også pussige, refleksive øyeblikk, som når ordet «inevitability» i «inevitability of death» er vanskelig å uttale for jenta som fremfører replikken: Nølingen gjenspeiler hvor vanskelig det er å tenke det faktum som benevnes. Balke bruker også gjentagelser og en slags dronelyd for å fremheve slike speilinger, blant annet repeteres ordet «death» som et lite memento mori-ekko i forestillingen.

Uredigerte virkelighetsutsnitt

Dialogen er akkompagnert av en montasje av lyder fra offentlige rom i New York. Field recordings, kan det virke som, altså opptak fra alle lyder fra et sted gjennom et gitt tidsrom (det er muligens en montasje av forskjellige steder). Det er flyktige inntrykk fra gata eller kafeer vi hører i bakgrunnen: T-banevogner som ruller forbi, mennesker som snakker, plutselige utbrudd når noen havner i en krangel. Kanskje vi kunne kalle det en type realisme som er stilt inn på å lytte etter det virkelige livets puls eller flyt? Lydbildet og samtalen om døden fra kommentarfeltet er begge uredigerte utsnitt av virkelighetsforløp som ikke er forsøkt pyntet på, gjort mer appellerende eller spisset. 

Fininnstilt påminnelse

Scenografien i utstillingen tilfører ikke spesielt mye, syns jeg. Visningsrommet kunne like gjerne vært en vanlig stue med blanke remser som henger fra taket (levninger fra en fest). Men det er jo det vi hører som er viktig her og dramaet i kommentarfeltet – som vi ofte assosierer med giftig trolling og alskens vrøvl – skaper utvilsomt et livsnært perspektiv på døden. Med noen unntak er begge disse glimtene – den ene fra byen, den andre fra nettet – readymades, men de er ikke formet slik at de skal passe bedre inn i kunstrommets rammer eller mål. I sin åpenhet er verket snarere nysgjerrig på og åpner seg for virkeligheten utenfor kunstens kretsløp. Og i enden av denne nysgjerrighetstunnelen er døden, verkets gravitasjonspunkt, som vi får et mer fininnstilt glimt av her enn gjennom mange offisielle kanaler. 

Ingen fornem innramming

Balkes blikk for vektige samtaler på slike «steder» i den digitale virkeligheten er interessant, fordi det blir et eksempel på at menneskelig og kunstnerisk verdi ikke nødvendigvis befinner seg på de anviste stedene: mellom permene på anerkjente forfatteres bøker eller i viktige kunstverk eller museer. Til forskjell fra mer andaktsfulle dødsrefleksjoner, er det ingen fornem innramming her, slik vi kan finne høykulturelle memento mori som barokkens vanitas-malerier eller filosofen Martin Heideggers eksegeser om døden som livsbetingelse i Væren og tid (1927). Dette kan virke som et banalt poeng, men må gjentas fordi det er påfallende hvor stor respekt vi har for grenseoppgangene for det som er viktig og verdifullt og det som ikke er det. Thora Dolven Balkes omtalte verk gir oss noen gode anvisninger for hvordan vi kan reorientere oss. 

Kjetil Røed