Givende iscenesettelse av et liv
Bokomslag til John Erik Rileys: «Det jeg var», Flamme Forlag, 2020. Design av Aslak Gurholt.
John Erik Rileys: Det jeg var
Flamme Forlag, 2020
Hva er det som utgjør et liv? Hva er det som fører deg frem til øyeblikket akkurat nå? Det er sjelden noen klart definerte fra A til Å–svar på det spørsmålet. Naturligvis har vi en viss retning på ting, men livet har for de fleste av oss langt fra den stramme formen som biografier og samlede livshistorier gir inntrykk av. Når vi ser tilbake husker vi heller ikke det vi kanskje vil eller «bør» huske, men alskens snodige detaljer og episoder som vi ikke alltid kan begripe hvorfor står så klart for oss. Samtidig er det jo nettopp ved å bevisst tenke over dette livet vi har, i all sin sjarme og alt sitt virvar, en viss klarhet kan opprettholdes og kurs stakes ut. For egen del trenger jeg en samlende form for å holde styr på eksistensen – en syvende sans (papir!) og dagbok er foretrukne redskaper. Men hva andre skriver er ofte også til stor hjelp, fordi gjennom sine fiksjoner eller livsberetninger gir de eksempler jeg kan teste ut min egen livsfortelling mot. Jeg spør ofte: Hva kan jeg lære her? Finnes utkikkspunkter som skaper forflytning i fortellingen om meg? Og det er her, som eksempel og pedagogisk form, John Erik Rileys Det jeg var (Flamme Forlag, 2020) er gefundenes fressen.
Han skuer tilbake i en lang rekke episoder og utkast, noen ganger er det personlige glimt fra fortiden, som hytteturen han hadde med sin første kone (antar jeg at det er), som gikk sånn halvveis (det var stas med champagne og prat foran peisen, men også en del krangling), andre ganger tenker han tilbake til eget forfatterskap både direkte og indirekte, for også bøkene og essayene han har skrevet tidligere er jo også minner, kunne man si, fra steder og stadier i forfatterens liv. Noen ganger er han mer filosofisk, som når han grubler over nettopp livet og hvordan vi forestiller oss det. «Ethvert liv har peilepunkter, steder på kartet som gjør det mulig for fortellingen å ta form. Historien blir en strek gjennom geografien, tegnet av mennesker som forflytter seg i rommet,» skriver Riley.
Nettopp. Og det er når han fanges i denne forflytningen i rommet, som også er en bevegelse i livstid, Riley er best. Det er mange «steder på kartet» å oppsøke i denne boka som markerer slike bevegelser, for ved å senke seg ned i detaljene av fortidige øyeblikk, ved å gjenoppføre dem litterært, gir Riley tidligere utgaver av seg selv en samtidighet som er både taktil og anvendelig som peilepunkt for å orientere seg videre i både hans eget og leserens minnelandskap. Jeg liker at øyeblikkene noen ganger har preg av regelrette utgravninger, som når han finner frem en gammel Betamax-kassett med opptak fra en forestilling han var med i da han gikk på ungdomsskolen.
I forgrunnen, helt ytterst ved scenekanten, danset et barn utkledt som Tevje og sang «If I Were a Rich Man» med stor innlevelse. Bakerst sto jeg, som sagt, omtrent midt i rekkene av mellom 40 og 50 barneansikter som sammen utgjorde en serie vannrette striper i bildet. Munnen min åpnet og lukket seg, rytmisk, skyggeaktig, liknet et sjødyr i dunkel underhavsbelysning.
Han var meg, tenkte jeg ofte mens jeg glant på opptakene. Han er meg, men jeg er ikke ham.
Riley fordyper seg ofte mer i selve øyeblikkets materielle og opplevde sansekvaliteter enn i direkte identitetsspørsmål, og på den måten avdekker han små tittehull inn i forhistorien. De forteller mer om hva et liv er enn mer regulære livsberetninger, fordi vi ikke henger oss så mye opp i hva noe eller noen faktisk er eller var, men fanges i en forestillingsmessig flyt som gir næring til blikket på både forfatterens og leserens fortid. Vi får mulighet til å ankre opp i et da som gir bredere ramme for et nå.
De fjerneste regionene av den vi har vært, og kanskje fortsatt er, dukker ofte frem fra fortidens mørke på denne måten, fremgravd eller tilfeldig, ikke i kronologisk rekkefølge. Og da tenker jeg altså ikke på distinkt gjenkjennelse (der er jeg!), men heller en motvillig innrømmelse forbundet med en aura av noe gåtefullt og fremmed (glemt). Slike punkter i fortiden, som gjerne kommer til oss i form av et bortglemt fotografi eller en bortstuet videosnutt som den Riley skriver om, er det mange av i Den jeg var. Det trivielle og hverdagslige ved flere av situasjonene styrker forankringspunktets feste i fortidens rom, slik at man ikke bare ser for seg det som er verdt å se der, men bebor rommet som utstrekning og åsted for fortige forløp. Fortiden blir håndfast. Vi trekkes inn i en oppmerksomhetsform generert av og knyttet til et sted og en tid, mer enn at scenen som beskrives er viktig i seg selv. Som i en scene hvor han sitter i et rom ved siden av Hannah Arendts bok om nazisten Adolf Eichman. Ingenting skjer, egentlig, ikke noe begivehetsrikt i konvensjonell forstand ihvertfall, for det han beskriver er sollysets langsomme vandring over bokomslaget. «Men så flytter lyset seg videre, stanser et øyeblikk ved portrettet, liksom rammer det inn. Ansiktet blir gradvis borte og erstattes av noe flatt og detaljløst. Mannen og verden blander seg sammen, utviskes, til de ligner de hvite feltene i et overeksponert fotografi.»
Nå handler ikke alt i Det jeg var om Riley selv – det er flere essayaktige avsnitt som peker andre steder, og lyriske sekvenser, tankeutkast, prosastykker som ikke er selvbiografiske. Ikke minst er det egne seksjoner i boka med fotografier som korresponderer med tekstene, og som nærmer seg det skrevne ved nettopp ikke å illustrere, men heller åpne udefinerte mellomrom og skråblikk mot de omkringliggende tekststedene. Jeg opplever likevel at tekstene hele tiden er tett på opphavet, forfatteren selv, både i biografisk og i yrkesmessig betydning. For, som forfatteren stadig kommer tilbake til, er skriving for ham en livsform, et forsøk på å kartlegge det som har vært og det som kan bli. En fluktrute, som den siste seksjonen av bilder i boka heter, hvor han kan skrive frem forestillingssteder som utvider det rom han til enhver tid befinner seg i. Et fremskrevet, paralellt univers som også kan bebos.
Dette gjelder både forfatter og leser, for rammet inn av disse tekstene blir det å lese også en livsnær virksomhet. Mot slutten av boka skriver Riley frem den kanskje tetteste sameksistensen mellom liv og kunst som finnes mellom disse permene når han, gjennom en novelle forsøker å kartlegge noen traumatiske erfaringer han har fra krigen på Balkan. Hovedpersonen i novellen samsvarer med en person forfatteren kjente, og fiksjonen fungerer som et peileredskap for å forstå hva som skjedde med han – og i krigen forøvrig. «Jeg flykter inn i teksten og blir en annen, en som ikke er meg og likevel er meg. Eller: Jeg blir en som både er meg og ikke meg, samtidig. Fortelleren. Som bærer min stemme og likevel ligger fjernt fra den.»
Jeg har stor sans for Rileys bok, selv om jeg kan se enkelte andre vil synes den er for springende, for spredt, for all over the place. Men det er i grunnen akkurat det jeg liker ved den. Fordi boka mimer minnets og bevissthetsstrømmens reelle form, men også fordi mangfoldet av punktbelysninger av de mest forskjelligartede ting og hendelser samler opp i seg et usedvanlig rikt eksempelmateriale for å «være en annen enn seg selv, men likevel seg selv». Og på den måten fanges flere resonanstråder opp i den som leser også enn i en mer stringent, mindre porøs beretning. Dermed er den ikke bare et velskrevet, om enn springende, essay, men en pedagogisk form, et eksperiment i hvordan dialogen mellom kunst og liv skal være meningsfull.