Med dragning mot det ikke-eksemplariske

Omslagsfoto av boken Houses to Die In and Other Essays on Art, av Ina Blom. Sternberg Press 2022.

I kunsthistorieprofessor Ina Bloms nylig publiserte samling med tekster fra de siste tyve årene, sitter snippen noe løsere enn i hennes tidligere utgitte, teoretisk mer ambisiøse bøker. Det fungerer overraskende godt. Det mest fruktbare og spennende ved Houses to Die In er måten hun utfordrer etablerte kategorier og begreper på.

BOK
Ina Blom

Houses to Die In and Other Essays on Art
Sternberg Press, 2022

I essayet Black Beyond om videokunstneren Aldo Tambellinis fordypelser i den analoge filmens mediespesifikke kvaliteter, for eksempel, knytter Blom raskt an til noe mer enn det rent kunstneriske. Filmen snus på hodet i Tambellinis undersøkelse av filmmediets materialitet gjennom forsvinning og mørke, men for Blom er nettopp relasjonen mellom lys og mørke også et sosialt anliggende. Hun skriver: «To be white is to have visibility, and to be seen is to be known: such is the self-assured perceptual/social operation that has been delimited and protected its realm so effectively and for so long».

Ut av hulen
Blom har en imponerende evne til å koble kunstprosjekter med kulturelle og sosiale tendenser og utviklingslinjer på et vis som blir en del av enkeltverkenes betydning, slik hun gjør i teksten How to (Not) Answer a Letter om Ray Johnsons post-kunst. Her er det nettopp adresseringen og bevegelsen henimot den andre, mot mottageren som i en viss forstand også vil være betrakteren, som løsriver kunstbegrepet fra en streng tilhørighet til konvensjonelle museumsarenaer som galleriet osv.

I en liten passasje dveler Blom ved at maleren Agnes Martin oppføres i Johnsons papirer med et notat om hennes verk som «postale teknologier». Denne minst kommunikative av alle formalistiske malere hentes ut av sin kunstneriske hule og plasseres i det sosiale rommet med avsender og mottagere gjennom en slik beskrivelse. Men er ikke kunstverket allerede splintret og hektet inn i alle mulige praksiser og utvekslinger?

Utvider designbegrepet
En naturlig innfallsvinkel til denne lekende holdningen til det å tenke og skrive, er Bloms eget begrep om «stilsted». Stilstedet, slik hun forklarer det, er ikke kun overflaten hvor kunsthistorikeren kan avlese ornamentale eller stilmessige særtrekk i kunstintern forstand, altså slik de avleires i tingens uttrykk, men snarere det sted hvor det foregår en forhandling mellom det kunstens indre egenskaper og virkeligheten utenfor verket.

Stil eller design er ikke kun en tings eller et miljøs form, eller historien om dette, men et rom hvor også menneskelivet og tingenes liv i seg selv reflekteres, problematiseres og holdes åpent som et refleksjonsområde. Gjennom Bloms optikk blir verkenes materielle egenskaper kognitive innretninger: ting og miljøer og tenke med og gjennom.

I en viss forstand er det noe romlig med denne måten på skrive på, som utvider og øker sirkulasjonen av begrepene og synsvinklene  Bloms skrivemåte gir form til. Kanskje vi kunne kalle det en tenkningens og skrivingens kuratering, hvor bokformen eller essayformen selv blir en plattform for forhandling rundt hva kunst og kunstens betydning er og kanskje bør være i mer utvidet forstand: at kunst ikke primært er ting å se på, men ting å tenke med som allerede er en del av den visuelle kulturen vi lever i til daglig. Denne stilstedsbevisste refleksjonsformen knyttes jo ikke bare til konkrete steder, ting og praksiser der ute i verden som i utgangspunktet ikke er kunst, men justerer og omdisponerer hvordan vi ser disse tingene, og hvilke måter disse synsvinklene kan kombineres og rekombineres. Slik sett åpner Blom opp et sted for sindig egenrådighet i tanken: ikke bare gjennom å forklare fra et særegent sted, men gjennom å legge frem tankegjenstander for oss, som i et utstillingsrom, og antyde mulige, ofte nye forbindelser mellom dem.

I siste instans: Nye måter å leve på
Hvordan vi kan leve blir, i Bloms optikk, rett og slett en integrert del av hvordan tingene påvirker oss; design er ikke bare tingenes form, eller hvordan skrivingen kan sette dem i scene sosialt eller teoretisk, men også et praktisk anliggende. Selv om det tilsynelatende er langt mellom Bloms refleksjoner og moralske spørsmål som «hvordan skal vi leve» leder det hele likevel, på sett og vis hit. I møtet mellom verk og skrivearbeid oppfinnes nye mulighetsrom ikke bare for hvordan vi tenker kunst, men også livet selv.  

    Stikkord