Viktig om oljens betydning

Experiences of oil
Redaktører: Anne Szefer Karlsen og Helga Nyman
Museumforlaget, Trondheim 2022

Kunsten og tekstene som berøres i Experiences of Oil er interessant her, for, som Anne Szefer Karlsen bemerker i innledningen, «images of oil nations are largely created by oil companies and nations themselves». Boka springer ut fra arbeidet som ledet opp til utstillingen med samme navn som boka - på Stavanger Kunstmuseum - men står langt på vei på egne bein. 

Oljeindustriens fortellinger
Oljens betydning for verdensøkonomien, og det flere i publikasjonen kaller en forlengelse av kolonialismen gjennom andre midler, er så gjennomgripende at mange av problemene vi har med både fattigdom og klima ville vært nærmere en løsning om vi fant et alternativ. Men fortellingene som strukturer dagens virkelighet er så vevd inn i oljens klebrighet at det virker vanskelig å vikle seg ut av den igjen, som blant annet Marianne Heier påpekte i sin tale da verket Saganatt (2008) ble donert til Maihaugen i Lillehammer. Verket består av en bit asfalt valset inn i den grusete veien som binder husene i museet sammen, for å minne oss om at «oljeeventyret» ikke er noe eventyr, men flaks, og at Norge var et fattig land før oljen. Det selvrettferdige og navlebeskuende bildet av den hardtarbeidende nordmannen dekker over slikt gjennom nasjonalromantikk og rustikke byggeskikker i dette friluftsmuseet, som også Ragnhild Aamås hevder i sin velskrevne artikkel om Heiers arbeid.

Det er mange slike historier i boka, noen direkte groteske, som hvordan oljeindustrien overkjører fastboende urfolks rettigheter og territorium i New Zealand, som Remco de Blaaj skriver om i sitt essay om Fiona Clarks verker. Clarks rørende arbeid forteller urfolkets historier som en taktisk mot-manøver til oljeindustriens forsøk på å usynliggjøre dem. Andre, mer omfattende fortellinger bruker bilen som inngang: ved å konstruere historier, kart og bilder av hvor nødvendig og viktig bilen er del av et liv, skapes også behov hos befolkningen, noe blant annet den interessante samtalen mellom Murttaza Vala, Martin Biglari, Nelida Fuccaro, Laura Hindelang, Maria Esperanza Rojo Jiminez og Sanaz Sohrabi viser.

Undertryktes aktørskap
Blant de mer positivt betonte prosjektene som omtales, er George Emeka Agbo og Iheanyi Onwuegbuchas artikkel om fotografen George Osodis verker fra oljeindustrien i Niger-deltaet. Her presenteres vi for lokalbefolkningen som alt annet enn passive, selv om de ikke tar opp kampen med kuler og krutt. Det sterkeste bildet er av en ung gutt med armene i kors, mot en bakgrunn av røyk og brennende oljeledning. Hans trassighet og holdning viser, i seg selv, en form for aktørskap, som Osodi bidrar til å formidle og gjøre aktiv. I likhet med Clark kan kunsten her spille en rolle som bevisstgjørende medium, ved å insistere på andre historier enn «koloniherrene» forteller.

Publikasjonens svakhet er – selvsagt, hadde jeg nær sagt – hvor lite tilgjengelig kunsten som omtales er. Med noen unntak er det ofte svært små dokumentasjonsbilder vi får se av verkene, som – om man ikke har sett utstillingen – gjør det vanskelig å danne seg noe klart bilde av forelegget. Det er kanskje vanskelig å unngå i en bok som dette, men et større format, med større oppslag og flere bilder hadde vært å foretrekke. Tidvis ramses det også opp navn på kunstnere og teoretikere, som ikke får noen nærmere introduksjon. Det er en uting: skal de først nevnes bør leseren få mulighet til å stifte nærmere bekjentskap med dem.

Kunsten som refleksjonssted
Men dette er detaljer, for bruken av kunst som forskningsmedium og redskap for å tenke høyst akutte problemstillinger som vi erfarer både som kollektiv og individ, er ikke bare en nyttig, men en helt nødvendig øvelse. Grunnen til det er at bredden og nyanserikdommen i kunst er så enorm og utvider horisonten drastisk rundt de fleste utfordringer mennesker strir med – også oljens effekter. Boka og utstillingen (som jeg dessverre ikke har sett), blir slik sett et åsted for kollektiv læring; et nodalt punkt i produksjonen av nye historier og innsikter som ikke begrenses til kunstrommet selv, men har umiddelbare virkninger utenfor det.

Som Anne Szefer Karlsen skriver i sitt essay mot slutten av boka, er det et naboskap mellom oljenasjoner, som hele tiden forsøker å skjule undertrykkelsene, usynliggjøringen og den volden oljeindustrien fører med seg mot urfolk og natur. Det er også, sier hun, en forbindelse mellom de storslagne kunstmuseene og dristige infrastrukturprosjekter slike nasjoner setter i scene, som står i kontrast til den underliggende alliansen mellom olje og stat. Man bruker ressursene til å fortelle andre historier, som legger lokk på oljens synlighet i kunstsammenheng, som tanken om at «det er typisk norsk å være god».