Gå etter duften
Sissel Tolaas, Terra Maximus, 1989. Glass, stål, betong og løv, 680 x 200 x 50 cm. Wanås Konst. Verket er i stadig forandring, i dialog med naturen i skulpturparken. © Sissel Tolaas 2022. Foto: Mattias Givell.
I skulpturparken på Wanås slott i Skåne – i selskap med verk av en rekke internasjonalt kjente kunstnere, som Anthony Gormley, Dan Graham, Marina Abramovic, blant flere – finner vi også Sissel Tolaas´ (Født 1959) Terra Maximus (1989). Den nær syv meter høye skulpturen i glass og stål ruver som en portal blant løvtrærne i «museet uten vegger», som kunstinstitusjonen kaller seg. Da skulpturen ble skapt og plassert i parken i 1989, var hver av de 20 glassboksene fylt med løv, kvist og kvast. Etter hvert har kvistene falt sammen og blitt til jord.
Sissel Tolaas: Terra Maximus, 1989
Glass, stål, betong og løv
Skulpturparken, Wanås slott i Skåne, Sverige
Tolaas kom tilbake til Wanås i 2012 for å delta i utstillingen Återblick. Med spesielle teknikker gjenskapte hun duften av jorden som nå lå inne i glassboksene. Hun fylte et helt rom i museet med lukten av muld, og bragte slik skulpturen i parken ut av sin opprinnelige sammenheng, med lukten som det sentrale elementet. I 2021 stilte hun ut sine dufter på Astrup Fearnley Museet og presenterte med det «duft» som et eget kunstuttrykk.
Fra begynnelsen av 1990-tallet begynte Tolaas å interessere seg for lukter. Hun har opparbeidet et stort arkiv av dufter i Berlin, der hun bor og arbeider. Marcel Proust beskriver i På sporet av den tapte tid hvordan smaken av madeleinekake vekker minner om moren og barndommen. I Frankrike brukes uttrykket «madeleine de Prousts» om det som gjennom lukt eller smak fremkaller glemte minner. For Tolaas fremskaper ikke lukt bare minner, men er som en katalysator for å simulere et menneske, en by, en opplevelse eller en følelse. Hun har blant annet gjenskapt lukten av panikkangst, og presentert Mexico City som et duftlandskap. For henne finnes det ikke god eller vond lukt. Snarere blir lukten en måte å forstå våre omgivelser, vår verden, faktisk. Som i Tolaas´ Terra Maximus der det i dag spirer og gror, som et livshjul i en evig dialog med de skiftende sesongene. Med duften som er fanget i en kapsel hos kunstneren i Berlin. En duft som tilfører kunstverket en helt ny dimensjon.
