Stjerneskulpturer

Aktuell på flere fronter
Jon Larsen (https://snl.no/Jon_Larsen) åpnet i begynnelsen av juni en utstilling i Nesodden Kunstforenings Galleri Vanntårnet - med fotografier av stjernestøv funnet på norske hustak. Fotografiene er tidligere presentert i National Geographic og New York Times, samt en rekke andre aviser og tidsskrifter. I vår lanserte han en NTF-kolleksjon med stjernestøvbilder. Larsen er for øvrig snart aktuell med en sommerutstilling utenfor Berlin – i Biorama (Joachimsthal) og åpner i løpet av en ukes tid nettgalleriet www.projectstardust.xyz.

Hva førte deg fra billedkunst til musikk og så til forskning på stjernestøv?
Jeg har holdt på med tegning, musikk og stein siden jeg var barn. Alle barn tegner, men jeg sluttet aldri med det, tegnet bare mer og mer. Da jeg var 13 arvet jeg gitaren etter mormoren min og så var jeg heldig å komme i kontakt med en veldig naturinteressert nabo som fikk meg interessert i stein. Det har vært helt uproblematisk å kombinere. Jeg ser på det som en treklang - noe som holder hverandre fast.

Steinsamlingen var lenge mer hobbybasert enn maleriet og musikken. Det rent forskningsmessige på stein kom først da jeg oppdaget stjernestøvet for 13 år siden. Regissør Kjersti Horn sa i et intervju at kunst er et utforskningsprosjekt. Det var et forløsende ord for meg. Det er et bindeledd mellom kunst og forskning. Hvis du ikke driver med din egen utforskning blir det plagiat.

Når la du gitaren og Hot de Norvége på hylla?
Da geologen Jan Kihles og min fagartikkel om oppdagelsen av stjernestøvets utbredelse ble publisert i 2017  og gjennombruddet kom, forandret livet mitt seg totalt. Jeg ble kontaktet av alt fra NASA, universiteter over hele verden, Ted-talks og mikroskopkonferanser på Østkysten av USA. Folk var nysgjerrige, dette var nytt og attpå til noe alle kunne være med på! For første gang sto jeg i en situasjon hvor det ikke var mulig å gjøre mange ting parallelt. Jeg måtte velge og valgte stjernestøvet! Noen ganger er det mer spennende å utforske noe nytt enn å gjøre det man har gjort i mange år.

Du er autodidakt som billedkunstner, bortsett fra studier hos den polsk-norske kunstneren Ryszard Warsinski (1937-1996) på slutten av 1970-tallet. Det er en stund siden du stilte ut bilder. Maler du fortsatt?
Jeg maler ikke mer, men jeg jobber jo fortsatt med bilder – fotografier av stjernestøv. For meg er det det samme, bare at jeg nå jobber på skjerm. Jeg bruker de samme erfaringene som da jeg jobbet med maleri. Jeg hadde aldri klart dette uten å ha kunnskap om bildeanalyse og farger.

Jeg er fullstendig autodidakt, og har ikke engang fullført videregående skole. Jeg ville bare male og holde konserter. Mange av vennene min gikk enten på Kunstakademiet, Kunst og håndverks-skolen eller Musikkonservatoriet. Jeg har på mange måter «sluppet» en teoritung kompetanse som har gjort at jeg kan være litt Pippi Langstrømpe. Gjennom livet har jeg støtt på mange som jeg har lært mye av. Det er viktig å ha en inspiratorer eller mentorer i forskjellige sammenhenger, som Warsinski var for meg gjennom noen år. Han var en fri sjel i det akademiske, selv om han hadde lang og tung utdannelse fra Polen. Vi fant hverandre. Det har vært tynt med utdannelse for meg, men jeg har klart meg!

Hvordan klarer du å fotografere så små partikler som stjernestøv?
Det handler om lyssetting av veldig små objekter, en tredjedel av et knappenålshode. Mineralogen Jan Kihle og jeg har utviklet en helt spesiell metode – et fotoinstrument - for å kunne forstørre og fotografere mikrometeorittene.

Fortell om oppdagelsen av mikrometeorittene!
Mikrometeoritter – eller stjernestøv - er kosmiske støvpartikler. Forskerne var inntil for seks år siden enige om at man bare kunne finne det på jordas «reneste» steder, som for eksempel dypt nede i isen på Sydpolen - fordi det er så mange forurensningspartikler overalt ellers. Jeg brukte syv år på å identifisere alle forurensningspartiklene for å kunne identifisere stjernestøvet. Jeg måtte lære meg å lese fagartikler, og kom i kontakt med forskere som tidligere har benyttet det eldre funnet fra Sydpolen som er basert på elektronmikroskop-analyser hvor overflaten er sterkt forvitret. I forskningslitteraturen sto det at stjernestøvet var magnetisk. På Clas Ohlsen kjøpte jeg en magnet – utstyr for under 200 kroner - og gikk i gang.

Og du finner det overalt – på taket?
Det drysser ned som et mildt kosmisk regn, overalt, og er litt lettere å finne på tak. Der er det litt mindre av alt det andre rusket som er nede på bakken.

Den første mikrometeoritten fant jeg i 2015. Samme år fant jeg 500 – alle forskjellige. Og slik har det fortsatt. Jeg har nå funnet mange tusen – alle med forskjellige farger og former, med ulik gjennomskinnelighet, metallperler, aerodynamiske former og rekrystalliseringer som ikke er dokumentert av den tidligere forskningen. I år er det fem år siden vi offentliggjorde de første fargefotografiene av mikrometeoritter fotografert på denne måten.

Dette må interessere mange – også barn!
Ja, jeg reiser rundt og holder kurs for barn – 9 -11-årsalderen om dette og koser meg med det. Jeg er engasjert i den pågående krigen mellom fake news og kunnskap. Det blir aldri for mye av faktabasert kunnskap. Barn har sans for stjernestøv – og dinosaurer! Samtidig er det cutting-edge forskning hos NASA– og resulterer også i fotokunst av stjernestøv.

Hva inspirerer deg?
Duke Ellington svarte en gang en journalist på hvordan han fikk inspirasjonen til å skrive musikk: Give me a deadline, sa han. Det var Duke Ellingtons metode. Da jeg var 14 og ville lære å spille gitar, fikk jeg et råd: Engasjer deg! Og det gjorde jeg og gjør fortsatt. Det kan brukes til hva det skal være. Et annet fint sitat jeg har merket meg er fra Frans Widerberg som en gang sa at Handlekraft er skaperkraft i miniatyr.

Du har en imponerende merittliste innen musikk, kunst og nå - forskning. Du er en svært dyktig gitarist, har produsert en mengde plater, blant annet med Chet Baker og Jan Erik Vold, du har skrevet musikk, turnert land og strand rundt, spilt med Frank Zappas tidligere band, The Mothers of Invention, grunnlagt Django-festivalen, samt satset på kunst og utstillinger, og du har skrevet og utgitt mange bøker innen disse emnene. Hva er din drivkraft?

Rolv Wesenlund spurte en gang om jeg hadde noe å falle tilbake på – som omreisende musiker og fant. Dessverre, jeg har ikke noe utdannelse, sa jeg. Det var bra, sa han, for den som har noe å falle tilbake på, faller tilbake!

Min livsbane har vært å være frilanser. Jeg er oppvokst på Jar i Bærum, et rent arbeiderstrøk på den tiden. Min arbeiderklassebakgrunn gir meg mer og mer et tydelig perspektiv på at den har formet meg. De fleste av kunstnervennene og kollegaene mine innen musikk og kunst kommer fra borgerlige hjem. Det er et helt annet liv, mer nevrotisk på en måte.

Foreldrene mine forsøkte alt de kunne å få meg på andre tanker enn kunst og musikk. Det førte til at jeg tidlig flyttet hjemmefra og dro til Spania for å studere maleri – 17 år gammel. Jeg måtte vise dem at jeg kunne klare meg selv. Det gir en veldig drivkraft og motivasjon. Da Bill Evans, som kom fra den klassiske musikken, begynte å spille jazz og ble spurt hvordan han skapte musikken sin, sa han: Sometimes I think it is pure desperation! Det er bare følelser!

Planer fremover?
Jeg håper å kunne holde mest mulig på med stjernestøv. I tillegg har jeg faktisk i vår blitt kontaktet av en forsker, Irep Gözen, i Forskningsparken i Oslo. Hun er medisiner og kjemiker og jobber med et internasjonalt team som forsker på nanomembraner - på hvordan livet oppstår på jorda. Hun kontaktet meg på grunn av mitt internasjonale kontaktnett på stjernestøv, og mener at jeg etter hvert skal bli et fullverdig medlem av teamet. Det er så viktig å koble fagene geologi, astrofysikk, medisin og kjemi sammen. Jeg tror dette er fremtiden, også min. Sky is the limit!

Det gjøres oppmerksom på at Hilde Mørch kjenner Jon Larsen fra tidligere samarbeid.