Problemet er døden

Bilde på forsiden: Innsamling av våre forfedres partikler. Stillbilde fra Beate Petersen Morning Without Evening, 2022, dokumentarfilm.

Beate Petersen (regissør)
Morning Without Evening
Dokumentarfilm, 2022 (39 min.)
Land: Norge, Russland, Iran
Voice-over: Kate Pendry
Språk: Engelsk, russisk
Undertekster: Engelsk
Filmen er støttet av Billedkunstnernes vederlagsfond, Fond for Lyd og Bilde og KORO.

“Nikolaj Fjodorov is on Facebook.” Opplysningen dukker opp i strømmen av digitale treff etter søk på den russiske filosofens navn. Han døde i 1903, så deltagelsen på sosiale medier er sensasjonell. Eventuelle nåtidige navnebrødre til tross, ironien er upåklagelig: Nikolaj Fjodorov er gjenoppstått i den flimrende eteren – per definisjon tidløs og stedløs.

Å tenke stort
Denne eksentriske og asketiske historiske figuren er gjenstand for økt interesse om dagen, nå i Beate Petersens dokumentariske film Morning Without Evening. I Karl Ove Knausgårds roman Morgenstjernen fra 2020 var mystikken i uregjerlige naturkrefter en passende arena for 1800-tallstenkerens dristige foretak: Menneskehetens kollektive hovedoppgave må være å gjenopplive alle mennesker som noensinne har levd, lukt tilbake til Adam og Eva. Det er vår moralske plikt å gjennomføre dette svimlende prosjektet, mente Fjodorov, for uten overvinnelsen av døden er vi dømt til å spille fallitt – sosialt, økonomisk, politisk og filosofisk. Døden vil alltid tvert nullstille framgang hos hver enkelt, og må følgelig elimineres. Håpet om udødelighet har fulgt menneskeheten som et fiktivt parallellspor, uttrykt i folkloren og populærkulturens blodtørste vampyrer og zombier. Fjodorovs kompromissløse versjon av den endegyldige oppstandelsen skulle derimot være veiledet av vitenskap og rasjonalitet.

Hard bok som pute
Kjernen i Fjodorovs liv og tankegods kan synes uoverskuelig inntil det absurde, likevel har Petersen laget en film med et visst intimt, nærmest lunt blikk, med utgangspunkt i hans biografi. Det fortelles om Fjodorov at han gikk til fots til Moskva, jobbet som allvitende bibliotekar og fornektet enhver form for behag, penger og anerkjennelse. I sin samtid ble han beundret av både Tolstoj og Dostojevskij. Stoffet er utvilsomt interessant. Samtidig etterlates man med mange ubesvarte spørsmål om Fjodorovs anskuelser og motiv, hvor var han forankret? Hvordan er resepsjonen av ham i Russland i moderne tid?

Et godt håndtert flettverk oppstår via utvalgte illustrasjoner, historiske fotografier og kunstverk, samt videoopptak fra russisk-ortodokse begravelsesmesser – det oser av røkelse og elegisk stemning, understreket av klangfull engelsk voice-over og russisk korsang. Kirkegårder er fylt opp, vi tråkker på de døde, som i Fjodorovs planer blir frø i jorden for en utopisk fremtid. I animerte sekvenser får vi sentrale scener fra Fjodorovs liv, laget av Raiavin studio i Teheran. Denne animasjonen har en uskyldig og drømsk melankoli, det stiliserte billedspråket har et iransk avstandsblikk på 1800-tallets Russland: Isnende kulde og snøvær i blågrå toner, en effektiv strek egnet til løkkupler. Fortolkningen av de russiske tropene står i kontrast til realismen i det historiske materialet. En scene viser en kø av folk som én etter én faller ned i graven som en sjakt. Når de mer syrete sidene av Fjodorovs tenkning omtales, blir animasjonene mer fortettet.

Russland i vanry
Den estetiske og mytiske dragningen mot russisk kulturhistorie er flerspektret og i dag ekstra problematisk, og Petersen, som blant annet har studert ved Repinakademiet i St. Petersburg, uttrykker ingen blind fascinasjon. Filmen, nummer to i en trilogi, ble laget før invasjonen av Ukraina og krigsmaskinens herjinger. En analytisk avstand er i generell forstand vanskelig, i et debattklima hvor også russisk kultur styrtes ned i avgrunnen og til og med dissidenter slås i hartkorn med Putin. Morning Without Evening, presentert som dokumentar, kan også fremstå som en eventyrfortelling, hvor absolutisme og overtro lurer under overflaten.

Petersen har vært opptatt av å kontekstualisere filosofens livsløp, og vi får fortløpende raske skisser av revolusjonære og nihilistiske krefter i Fjodorovs samtid, ikke minst trigget av det undertrykkende tsarregimet som spilte uhemmet på ortodoks nasjonalisme. Her kan man godt trekke linjer til dagens styresett, og Petersen bidrar med bakgrunn. Fjodorov ønsket å viske ut skillelinjer mellom fattige og rike og protesterte mot varemarkedet som følge av industrialiseringen, i så måte ligger en radikal samfunnskritikk til grunn.

Kosmisk overbygning
Når den store oppstandelsen skildres, skyter en zombiehånd med hudfiller over knoklene opp fra graven. Den åpenbare plassmangelen på jorda, når alle som har levd vender tilbake, hadde Fjodorov en luftig løsning på: kolonisering av andre planeter. I tillegg skulle partikler, stjernestøv som har spredd seg fra våre forgjengeres kropper, drives tilbake til menneskeformer ved hjelp av vibrasjoner, og jordklodens tyngdekraft skulle brytes, slik at den kunne reise fritt rundt som et menneskestyrt fartøy. Det hele illustrert av notater og tegninger av Fjodorov og assosierte.

Overgangen til vill science fiction blir her mer enn påtagelig, samtidig er det dette tankespranget som synes å angå oss mest, i en tid hvor ulike prognoser synes like gyldige og/eller hårreisende. Det kosmiske maktgrepet går Elon Musks aktivitet i verdensrommet en høy gang. Den ubendige troen på teknologi kan i etterkant knyttes opp til hva som faktisk foregikk innen sovjetsamfunnet, hvor enkeltmennesket ble brikker i et totalitært spill. Den russiske kosmismen er en relevant referanse, og nevnes kan Alexander Bogdanovs eksperimenter med foryngelse via blodoverføring. Dette angivelige uttrykket for solidaritet mellom generasjoner, er i så måte beslektet med Fjodorovs reversering av de biologiske livsprosessene. 

En punktert slutt
Faren ved den visjonære utopien, «vitenskapens» overgripende mål på bekostning av individet, er en undertone i Petersens film, men i likhet med de enorme filosofiske implikasjonene av Fjodorovs tekning løftes ikke dette frem i særlig grad. Jeg savner en større interesse for hvordan dette stoffet lever videre i dag, som noe annet enn en kuriøs historie som ender med Fjodorovs død en spesielt hard vinter. Denne scenen blir et antiklimaks, for det er som om alt dør med ham, et avsluttet og forrykt liv. Filmen hadde i så måte tjent på, i forlengelse av Fjodorov, et spekulativt sideblikk til fenomener som transhumanisme, manipulering og kollaps av det naturgitte, som i vår tid er drivstoff på tanken.