Overforklart fantasilandskap

Tiril Hasselknippe: Echo echo echo 
Norsk Billedhoggerforening, Oslo
11. september – 25. oktober 2020

Tiril Hasselknippe balanserer som regel mellom det funksjonelle og det estetiske med sine skulpturer, som i Queens of the Tear Duct (2019) på Juridisk fakultet i Oslo sentrum, som henviser både til veinett, antikkens akvedukter og lovens bokstav. I Echo echo echo beveger vi oss ut i en større fremtidsvisjon. Vi presenteres blant annet for noen steinfigurer med dype render, som kan minne like mye om arkitektoniske fragmenter som divaner, som utstillingsteksten påstår at det er. Skulpturene er plassert ut på en presenning, og det er vann over det hele. I et annet rom får vi se en forunderlig metallstruktur som ifølge nevnte tekst skal være en modell av en by, men igjen bringes tankene like mye mot helt andre strukturer og former. Lagdelingen i skulpturen får meg til å tenke på organiske strukturer, kanskje en flerleddet celle, eller muligens også et slags enormt, forstørret vannfilter? 

Om vi ser verket slik står det i forbindelse med søylene som i parken utenfor Norsk Billedhoggerforening hvor resten av utstillingen befinner seg: Disse verkene er gjenskapte fragmenter av vannfiltreringssystem og akvedukter fra oldtiden og romertiden. I parken ser vi også nedfalne verandaer i sement: Nok et ruin-element. Hele utstillingen gir definitivt et fragmentarisk og postapokalyptisk preg, som jo også er det den utgir seg for å være. 

Fragmentariske overlevelsesstasjoner

Disse underlige restene av en forgangen virkelighet eller forestilt fremtidskultur kan absolutt sette tankene i sving, ikke minst siden betydningen av objektene spriker i forskjellige retninger på stimulerende vis. Rommene innendørs er også badet i rødlig («divanen») og blålig lys («bymodellen»). Å balansere på grensen av noe funksjonelt (som vanningssystem eller verandaer) kan være et spennende sted å være skulpturelt, ikke minst når tingen er så taktilt forankret i det fysiske som her: Vann, stein, sement og metall. Men måten utstillingen presenteres på i tekst, kjøper jeg ikke helt. «Verandaene» skal være «hygienestasjoner i en apokalyptisk hverdag» og «ved disse vannhullene vil man på ny måtte lære seg å sameksistere i et felleskap der man må vokte seg for infeksjoner og bakterier». «Divanene» er, får vi vite, ikke bare et «alt-i-ett møbel i en håpløs utopi», men også «overlevelsesstasjoner». 

Den samlede virkningen av verkene skisseres slik: «Ved å undersøke aspekter som ansvarsfraskrivelse, isolasjon, barrierer og mistillit i menneskelige kriser peker Tiril Hasselknippe på samfunnets forhold til grunnleggende infrastruktur.» 

Hva dette skal bety – eller hva linken til verkene skal være – er ikke lett å si. 

Dropp teksten

Problemet er at beskrivelsen overforklarer og pålegger objektene for mye konkret betydning. Den trekker også det hele i retning en – for kunsten – ganske typisk fascinasjon for utopier/dystopier, samt den like gjengse tanken om at kunst kan tjene som en eller annen type samlende form i fellesskapets tjeneste. Uten at det er klart hvordan. Siden denne beskrivelsen blir såpass toneangivende for hvordan betrakteren ser verkene, er det vanskelig å komme fra hvordan den styrer det hele i en smule forsert retning som forstyrrer kunstopplevelsen. Det hadde vært bedre å klemme til og skrive det hele ut i regelrett, postapokalyptisk science fiction eller climate fiction, såkalt ”clifi”. En liten novelle hadde gjort seg, eller hvorfor ikke flere kortprosa-stykker som den danske forfatteren Olga Ravn gjør i boka De ansatte (2018), hvor hun knytter snodige fremtidsvisjoner til kunstneren Lea Guldditte Hestelunds skulpturer. Det hadde fungert bedre enn de spredte standardfrasene som brukes her. 

Slik det står nå ville jeg, som betrakter, heller droppet hele teksten og diktet selv, for skulpturene er både tankeeggende og stemningsfulle uten slike støttehjul. 

Kjetil Røed