fbpx Nei, takk, ikke sånn kunst!

Nei, takk, ikke sånn kunst!

For sterk kost for mange. Vanessa Baird: «Uten tittel», 1998, Rødkritt tegning © Vanessa Baird/BONO  Foto: Kunst på arbeidsplassen
Noen av kunstverkene som medlemsorganisasjonen Kunst på arbeidsplassen leier ut til offentlige og private arbeidsplasser i Norge, kommer i retur. I forbindelse med markeringen av eget 70-årsjubileum, har Kunst på arbeidsplassen satt sammen en utstilling som rommer et utvalg fotografier, grafikk, tegninger, malerier og skulpturer som ingen vil ha. 

Jubilanten tar utgangspunkt i temaet ytringsfrihet i kunsten, og gjennom utstillingen «Return to sender» på Kunstplass Contemporary Art [Oslo] er det Kunst på arbeidsplassens ønske at det åpnes for refleksjoner rundt tiden vi lever i og kunstens vilkår i private og offentlige rom. Vibeke Hermanrud uttaler om den aktuelle utstillingen at den også er veldig relevant for Kunstplass: «... både
fordi vi er opptatt av ytringsfrihet i kunsten, og med tanke på at kunsten kan skape
rom for refleksjon, diskusjon og handling. Videre er vi opptatt av å nå
ut til et mangfoldig publikum, på lik linje som at Kunst på arbeidsplassen har som motto «Kunst til folket».»

Redd for uro på jobben

Den aktuelle utstillingen rommer bilder av noen av landets fremste kunstnere, slik som Vanessa Baird, Håkon Bleken, Leonard Rickhard, Bjarne Melgaard, Dag Alveng, Marie Sjøvold og kunstneren som nærmest ble stjerne over natten, Frida Orupabo. 

Til tross for Orupabos intensjoner og hennes aktualitet, har frykten for at motivet kan misforstås og virke krenkende på enkelte hindret Kunst på arbeidsplassens sine kunder fra å ønske å ha bildet utstilt i sine lokaler. Frida Orupabo: «Untitled», 2018, digital collage © Frida Orupabo/BONO Foto: Kunst på arbeidsplassen

Utstillingen har også utenlandske innslag, slik som britiske Damien Hirsts silketrykk «Jesus dies on the Cross»(2005) og svenske Torsten Renqvist veggobjekt «Anfallanda fågel»(1967).  Flere av bildene og skulpturene har, riktignok, et politisk, religiøst og/eller et erotisk tilsnitt, men vi snakker om strektegninger med fargekritt, digital collage, raderinger og små skulpturelle objekter, ikke live-streaming fra blodige opptøyer eller utsnitt fra pornofilmer, ei heller direkte blasfemiske utsagn. Likevel er de altså ikke tålbare for mottakerne. I folderen som følger utstillingen nevnes forskjellige begrunnelser for hvorfor kontaktpersoner på arbeidsplasser har returnert kunsten som vises frem. Om de fem Melgaard-arbeidene i blandet teknikk står det at de har vært i Kunst på arbeidsplassen sitt eie siden 2000, men at de kun har vært utleid ved få anledninger: «Avvisningen av disse handler om at blandingen av vold og seksualitet blir for heftig og kan skape uro på jobben». 

Bjarne Melgaard: «Light bulb man», 1997, blandet teknikk © Bjarne Melgaard/BONO Foto: Kunst på arbeidsplassen

Ikke mørkt og tungt

Om Dag Alvengs utstilte fotografi «Natt, psykiatrisk avdeling», innkjøpt av Kunst på arbeidsplassen i 1986, kan vi lese at det inngår i den negative kategorien «for mørkt og alvorstungt» og at det er henvist til lageret. Videre heter det i en vurdering av to av Leonard Rickhards små tegninger, innkjøpt i henholdsvis 2005 og 2006, at «Motivet er ikke i overensstemmelse med våre kjerneverdier».

Leonard Rickhard: «Uten tittel», 2005, tegning © Leonard Rickhard/BONO  Foto: Kunst på arbeidsplassen
Et fly kan vekke ubehag. Leonard Rickhard:«Uten tittel», 2006, tegning © Leonard Rickhard/BONO Foto: Kunst på arbeidsplassen

For morsomt

Enkelte mottakere hadde sett for seg noe mer fargerikt, noe litt lystigere, andre noe som var mer i overensstemmelse med bedriftens kjerneverdier. Elisabeth Mathiesens fire tegninger i «Return to sender» som vises på bakrommet i Kunstplass har på sin side blitt avvist med den begrunnelse at humoren i dem blir for krevende i en hektisk hverdag. 

Elisabeth Mathiesen: «Uten tittel», 2001, tegning, tusjlavering © Elisabeth Mathiesen/BONO Foto: Kunst på arbeidsplassen

Det sunne ubehaget

Ifølge kapittel 4 i Arbeidsmiljøloven skal arbeidsplassen(«virksomheten») være fullt forsvarlig ut fra en enkeltvis og samlet vurdering av faktorer i arbeidsmiljøet som kan innvirke på arbeidstakernes fysiske og psykiske helse og velferd. Både det å være i kontakt med mennesker på egen arbeidsplass og det å eksponeres for kunst i fellesområdene på jobben, kan innebære at man – av forskjellige årsaker – plutselig føler seg støtt eller krenket. Noen ganger er man imidlertid bare uenig med andre mennesker eller man liker ikke kunsten man er stilt overfor. Også det å være uenig med noen eller det å mislike et kunstverk, kan vekke sterkt ubehag, men årsaken til at man føler ubehag kan jo være så ymse. Det kan, for eksempel, dreie seg om at ens egen selvforståelse blir grundig utfordret. 

Vondt og irriterende

Det kan kjennes irriterende og til og med vondt å innse at ens eget erkjennelsesnivå ikke lenger er helt på høyden og at man kanskje, på sikt, må erstatte «de gamle spørsmålene og svarene» med nye. I bedriftssammenheng er imidlertid evnen til å endre seg og å tilegne seg ny kunnskap i pakt med utviklingen i bedriften og i samfunnet for øvrig i dag et «must». Denne type fornyelse oppleves garantert som smertefull for enkelte, men det er bedriften som helhet som avgjør om fornyelsen likevel må gjennomføres. Ingen arbeidsplass kan pålegge den enkelte å flytte om på bestanddelene i «de indre rommene», men det er likevel et stort pluss at en bedrift legger til rette for møter med, potensielt, personlighetsutviklende kunst. Mitt poeng er som følger: Den viktige kunsten gjør definitivt noe med betrakteren. Kanskje skyver den litt på den allerede eksisterende forståelsen av en selv og verden omkring, kanskje rikker den på betrakterens kjente tankebaner og følelsesmønstre.  Endringsprosesser er, som jeg allerede har vært inne på, ikke nødvendigvis behagelige å stå i for den enkelte, men kanskje er det å gjennomleve slike prosesser nødvendige for en optimalisering av samfunnet som helhet. 

Installasjonsfoto fra utstillingen «Return to Sender». I forgrunnen av bildet Marie Sjøvolds fotografi «Midnight milk» #30, 2011, fotografi © Marie Sjøvold/BONO Foto: Kunstplass Contemporary art [Oslo]

Full polstring er umulig

Det pålegger selvsagt den ansvarlige for innlånt kunst i en bedrift å utvise godt skjønn med tanke på plassering, men fullstendig å sikre seg at ingen vil kunne komme til å føle ubehag i møte med kunst– det er hverken ønskelig eller mulig.  

mona.gjessing@kunstavisen.no

Stikkord

Hold deg oppdatert med vårt ukentlige nyhetsbrev.