fbpx Har jeg vært her før?

Har jeg vært her før?

Apichaya Wanthiang: «Jeg har vært her før», installasjon av resirkulert og nytt treverk, bomull fargepigment, leire, betong, høy, hønsenetting, skum, ostelerret, plast, TV-skjerm, Raspberry Pi, lysfilter, silikon, 2020 © Apichaya Wanthiang. Foto: Kristiansand Kunsthall
I serien Lokale omkalfatringer* undersøker Kristiansand Kunsthall det lokale stedet. Denne våren belyste Kunsthallen byen og omlandet. I utstillingen Jeg har vært her før vender Apichaya Wanthiang (f. 1987) på sin side blikket innover mot det mentale landskapet. Der skaper hun sanselige steder for den klaustrofobiske tiden vi lever i nå: Tiden for sosial distansering og inneliv.

Behov for beskyttelse

Apichaya Wanthiangs installasjon i ulike rom i Kristiansand Kunsthall veksler mellom to forskjellige grunnstemninger: den lekne «temporære» trehytta, og det mørke, kontemplative verkstedet. I de to store, lyse overlyssalene bygger hun lekne arkitektoniske strukturer, mens vi i de lukkede, trangere gallerirommene trer inn i mørkere, gåtefulle opplevelser. Ingen av objektene har titler, alle går under én samlet installasjon med navnet «Jeg har vært her før». 

Apichaya Wanthiang: «Jeg har vært her før», installasjon av resirkulert og nytt treverk, bomull fargepigment, leire, betong, høy, hønsenetting, skum, ostelerret, plast,TV-skjerm, Raspberry Pi, lysfilter, silikon, 2020 © Apichaya Wanthiang. Foto: Kristiansand Kunsthall

Den første installasjonen består av grove planker som reisverk og finérplater som romdelere. Jeg går opp en trapp på en landgang som fører høyt opp i rommet, så høyt at jeg når taket med fingrene. Under landgangen er det et rom med ulike vindusåpninger som skaper utsyn og innsyn. Veggene er malt med et dekorativt slyngende mønster i grønt og rødt som gir assosiasjoner til Henri Matisses orientalisme. Lukten av tre er sterk, og materialene er grove og røffe. Avslutningene på treplankene er surret med myk skumgummi. Fra trekonstruksjonen beveger jeg meg videre mot en lang buktende seng. Den er satt sammen av ulike moduler og danner en slange eller sikk-sakk form. Hver komponent har ulike detaljer som tekstiltrykk eller grov skumgummi – gavlen er fra en gammel furu-seng. Over senga er en provisorisk trestruktur dekket med tynt gjennomskinnelig batikkstoff. Stoffet har sjatteringer i hvitt og grønt og gjentar refleksjonen og fargespillet i trærne man kan skimte gjennom vinduene i parken utenfor. Det er fint å krype inn hit, sette seg i denne rare buktende senga og lene ryggen mot sengegavlen – jeg får den samme følelsen fra barndommen når jeg lagde hytte under stuebordet eller i hammocken. Den beskyttende teltduken og den myke senga gir en følelse av ro, og vekker til live drømmer om kos og trygghet.

Apichaya Wanthiang: «Jeg har vært her før», installasjon av resirkulert og nytt treverk, bomull fargepigment, leire, betong, høy, hønsenetting, skum, ostelerret, plast, TV-skjerm, Raspberry Pi, lysfilter, silikon, 2020 © Apichaya Wanthiang. Foto: Kristiansand Kunsthall

Ugle-produksjon

Gjennom en trang passasje kommer jeg inn i en annen og uventet stemning. Når øynene venner seg til mørket ser jeg silhuetter av ugler, og arbeidsbenker med avstøpningsformer. Bøtter med gips står på gulvet og veggene er dekket med presenninger. Det lukter maling, puss og kalk. Høyt oppe på veggen lyser et smalt gotisk vindu med utsikt mot solfylte grønne blader. Jeg får følelsen av å være inni et gammelt verksted, kanskje fra middelalderens laugsvesen. Det er et sted preget av alvor og arbeid; en konsentrert hule skjermet fra det aktive livet utenfor vinduet. Her inne lages det ugler med store statiske kropper. Ugla symboliserer gjerne visdom og klokskap i vår del av verden. I den aktuelle sammenhengen står ugla som det eneste symbolet på levende liv i en ellers tom verden. Ugle-verkstedet gjentas i det andre mørke rommet i Kunsthallen: også her ser vi arbeidsbenken, modellformene, vi kjenner lukten av gips og aner konturene av livet utenfor verkstedet gjennom nok et gotisk vindu høyt oppe på veggen. 

Sanselige refleksjonsrom

Sammenstillingen av disse to ulike universene fungerer godt, og skaper rom for refleksjoner rundt tiden vi lever i. De fabulerende, lekne trehytte-strukturene oppleves som en blanding av vaklevorne skydd i en tid der vi trenger nettopp beskyttelse: både fra miljø-krisen og pandemien. Hyttene er røft satt sammen som temporære le mot det som truer der ute. Og i den myke senga - som våren 2020 har fungert som kontor, spisebord, sove- og hvilested for mange av oss - kan vi trekke oss tilbake. Ugle-verkstedet, der ugler produseres på løpende bånd, i sterk konsentrasjon og i skjul fra dagslyset, oppleves som viktig. Vi trenger denne konsentrasjonen rundt arbeidet som går jevnt og trutt videre – og vi trenger et stille rom der visdommen kan dyrkes og foredles. 

Apichaya Wanthiang: «Jeg har vært her før», installasjon av resirkulert og nytt treverk, bomull fargepigment, leire, betong, høy, hønsenetting, skum, ostelerret, plast,TV-skjerm, Raspberry Pi, lysfilter, silikon, 2020 © Apichaya Wanthiang. Foto: Kristiansand Kunsthall

Apichaya Wanthiang formilder disse stemningene med effektive virkemidler. Installasjonen virker ikke overforklart eller anmassende, men stemninger formidles gjennom sanselige virkemidler som lukt, lys og aktivisering gjennom kropp og bevegelse. Tanker og refleksjoner rundt installasjonen gror frem gjennom tilstedeværelse og aktivt nærvær. Grepet med å bygge store vaklevorne Pippi-Langstrømpe strukturer, lange buktende senger og fargerike leketelt appellerer til barnet i den voksne, og tilbyr en pause fra tankekjør og alvor. En pause som mange opplevde når hamsterhjulet stoppet opp i vår, og som sendte oss inn i en verden vi måtte sanse helt nært: i hagen, i hjemmet, i senga og i skogen. 

frida.forsgren@uia.no

Apichaya Wanthiang

Apichaya Wanthiang (f. 1987) er utdannet fra Sint-Lukas Brussel (BA) og Kunstakademiet i Bergen (MA) og bor og jobber nå i Oslo. Wanthiang har blant annet undervist på kunstakademiene i Trondheim og Bergen og arbeider selv i en lang rekke medier, som maleri, installasjon, arkitektur, video og bevegelse – ofte i samarbeidsprosjekter. Wanthiang arbeider med temaer knyttet til oppvekst, identitet og miljø og konstruerer i sitt kunstnerskap fysiske miljøer. Det gir henne mulighet til å undersøke hvordan vi oppfatter omgivelsene rundt oss, og hvordan de påvirker vår adferd og interaksjon med hverandre.

*OM PROSJEKTET LOKALE OMKALFATRINGER

Lokale omkalfatringer er en satsing som består av tre utstillinger, en kommuneforfatter, en debattarena og et nomadisk initiativ i nye Kristiansand kommune. Lokale omkalfatringer er kuratert av Cecilie Nissen og Pernille Skar Nordby.  I tillegg til tre utstillinger består Lokale omkalfatringer av:

Debattarenaen Amfibium, utformet av billedkunstner Jan Freuchen og arkitekt Jonas Høgli Major, bygget av møbelsnekker Erik Faber. Den er formet etter Agders kystlinje og tar form som en installasjon som også kan huse lokale debatter og diskusjoner inne i kunsthallen. Forfatteren Eivind Hofstad Evjemo er invitert til prosjektet som kommuneforfatter. Gjennom hele sammenslåingsåret og gjennom en serie tekster vil han besøke regionen for å observere og registrere hvordan den nye kommunen vokser fram.  Kristiansand Kunsthall samarbeider også med SNART Kristiansand; en rekke kunstprosjekter som berører viktige temaer i steds- og samfunnsutviklingen. Prosjektet er initiert av Kristiansand kommune i forbindelse med sammenslåingen, og finner sted ulike steder i den nye kommunen. (Kristiansand Kunsthall) 

Stikkord

Hold deg oppdatert med vårt ukentlige nyhetsbrev.