Har jeg vært her før?

Behov for beskyttelse

Apichaya Wanthiangs installasjon i ulike rom i Kristiansand Kunsthall veksler mellom to forskjellige grunnstemninger: den lekne «temporære» trehytta, og det mørke, kontemplative verkstedet. I de to store, lyse overlyssalene bygger hun lekne arkitektoniske strukturer, mens vi i de lukkede, trangere gallerirommene trer inn i mørkere, gåtefulle opplevelser. Ingen av objektene har titler, alle går under én samlet installasjon med navnet «Jeg har vært her før». 

Den første installasjonen består av grove planker som reisverk og finérplater som romdelere. Jeg går opp en trapp på en landgang som fører høyt opp i rommet, så høyt at jeg når taket med fingrene. Under landgangen er det et rom med ulike vindusåpninger som skaper utsyn og innsyn. Veggene er malt med et dekorativt slyngende mønster i grønt og rødt som gir assosiasjoner til Henri Matisses orientalisme. Lukten av tre er sterk, og materialene er grove og røffe. Avslutningene på treplankene er surret med myk skumgummi. Fra trekonstruksjonen beveger jeg meg videre mot en lang buktende seng. Den er satt sammen av ulike moduler og danner en slange eller sikk-sakk form. Hver komponent har ulike detaljer som tekstiltrykk eller grov skumgummi – gavlen er fra en gammel furu-seng. Over senga er en provisorisk trestruktur dekket med tynt gjennomskinnelig batikkstoff. Stoffet har sjatteringer i hvitt og grønt og gjentar refleksjonen og fargespillet i trærne man kan skimte gjennom vinduene i parken utenfor. Det er fint å krype inn hit, sette seg i denne rare buktende senga og lene ryggen mot sengegavlen – jeg får den samme følelsen fra barndommen når jeg lagde hytte under stuebordet eller i hammocken. Den beskyttende teltduken og den myke senga gir en følelse av ro, og vekker til live drømmer om kos og trygghet.

Ugle-produksjon

Gjennom en trang passasje kommer jeg inn i en annen og uventet stemning. Når øynene venner seg til mørket ser jeg silhuetter av ugler, og arbeidsbenker med avstøpningsformer. Bøtter med gips står på gulvet og veggene er dekket med presenninger. Det lukter maling, puss og kalk. Høyt oppe på veggen lyser et smalt gotisk vindu med utsikt mot solfylte grønne blader. Jeg får følelsen av å være inni et gammelt verksted, kanskje fra middelalderens laugsvesen. Det er et sted preget av alvor og arbeid; en konsentrert hule skjermet fra det aktive livet utenfor vinduet. Her inne lages det ugler med store statiske kropper. Ugla symboliserer gjerne visdom og klokskap i vår del av verden. I den aktuelle sammenhengen står ugla som det eneste symbolet på levende liv i en ellers tom verden. Ugle-verkstedet gjentas i det andre mørke rommet i Kunsthallen: også her ser vi arbeidsbenken, modellformene, vi kjenner lukten av gips og aner konturene av livet utenfor verkstedet gjennom nok et gotisk vindu høyt oppe på veggen. 

Sanselige refleksjonsrom

Sammenstillingen av disse to ulike universene fungerer godt, og skaper rom for refleksjoner rundt tiden vi lever i. De fabulerende, lekne trehytte-strukturene oppleves som en blanding av vaklevorne skydd i en tid der vi trenger nettopp beskyttelse: både fra miljø-krisen og pandemien. Hyttene er røft satt sammen som temporære le mot det som truer der ute. Og i den myke senga - som våren 2020 har fungert som kontor, spisebord, sove- og hvilested for mange av oss - kan vi trekke oss tilbake. Ugle-verkstedet, der ugler produseres på løpende bånd, i sterk konsentrasjon og i skjul fra dagslyset, oppleves som viktig. Vi trenger denne konsentrasjonen rundt arbeidet som går jevnt og trutt videre – og vi trenger et stille rom der visdommen kan dyrkes og foredles. 

Apichaya Wanthiang formilder disse stemningene med effektive virkemidler. Installasjonen virker ikke overforklart eller anmassende, men stemninger formidles gjennom sanselige virkemidler som lukt, lys og aktivisering gjennom kropp og bevegelse. Tanker og refleksjoner rundt installasjonen gror frem gjennom tilstedeværelse og aktivt nærvær. Grepet med å bygge store vaklevorne Pippi-Langstrømpe strukturer, lange buktende senger og fargerike leketelt appellerer til barnet i den voksne, og tilbyr en pause fra tankekjør og alvor. En pause som mange opplevde når hamsterhjulet stoppet opp i vår, og som sendte oss inn i en verden vi måtte sanse helt nært: i hagen, i hjemmet, i senga og i skogen. 

frida.forsgren@uia.no