Nøysomhetens estetikk

Hud som estetisk materiale

Teltet eller lavvoen har vært en del av samenes kultur i mer enn 2000 år. Teltduken er laget av reinsdyrskinn. Huden brukes også til klær, sko, og andre livsnødvendige ting. Nøysomhet og tradisjonskunnskap er viktig for Nango.

Skievvar heter den skinnende monolitten som går fra gulv til tak i den største utstillingssalen. Navnet refererer til en teknikk som Nango fant i en ordbok fra 1800-tallet – en teknikk for hvordan man kan nyttiggjøre seg kveitens magesekk. Skinnet ble den gang tørket, oljet og sydd sammen med sener fra reinsdyr og strukket over en treramme. Og dermed hadde man et vindu som kunne brukes i enkle bygninger.

I Kunsthallen fungerer duken av magesekker som en skjerm for visning av tredimensjonale animasjoner. Kranlignende konstruksjoner støter sammen under dype, drønn, tang flyter opp til sjøoverflaten. Det er gåtefullt og svært vakkert. Vi kjenner duften av bjørkeris og dyrehud, og begynner å tro at vi befinner oss inne i en lavvo. Nango leker med teltet som romskapende virkemiddel. Det er ingen tilfeldighet at han er utdannet arkitekt.

Mot kunsten

Hvorfor kaller jeg det ikke ready mades? Allerede Duchamp lærte oss at et hvilket som helst bruksobjekt kan bli kunst i «den hvite kube». Det er heller ingen nyhet at det «primitive» og eksotiske kan ha en estetisk attraksjon; surrealistene f.eks. saumfarte både loppemarkeder og etnografiske museer på jakt etter noe ekte og «autentisk». Men når Nango skyr det eksotiske, så har han gode grunner.

På 1800-tallet vokste den frem en monstrøs utstillingspraksis i Europa; levende mennesker ble vist frem for penger. Både urfolk, dverger, skjeggete damer og andre «vanskapninger» som avvek fra «normalen» ble vist frem, på sirkus, teatre, fornøyelsesparker og i dyrehager. De standardiserte iscenesettelsene bidro til å sirkulere og sementere et bilde av samene som de fremdeles sliter med å bli kvitt. Opprøret mot disse stereotypiene er noe av drivkraften bak Nangos estetiske prosjekt, som har en sterkt maktkritisk aspekt.

Når Nango vil skape noe nytt griper han tilbake til fortiden. Ta bare det samiske begrepet «duodji». I motsetning til ordet «kunst» viser det ikke bare til en gjenstand, men også til de praktiske ferdighetene som er involvert, selve håndverket. Dessuten hyller man arbeidsfellesskapet, ikke kunstneren som geni. Det sosiale og relasjonelle er viktig. Dette gjenspeiler seg i utstillingen, som inkluderer mange håndverkere, kunsthistorikere, kunstnere og forskere.

Mobilitet

Et bibliotek og en mobil konstruksjon med slede dominerer i en av salene. Inspirasjonen kommer fra samiske gjeterhytter. Bygningen har tilsynelatende eksplodert utover i gallerirommet, med taket svevende som et frittstående maleri. I det ene hjørnet ligger det stabler med bøker om arkitektur og urfolk. Det er altså ikke bare folk som flytter på seg i Nangos verden, husene kan demonteres og fraktes fra sted til sted. Kontoret hans er mobilt og gjør at kunnskapen akkumuleres underveis. Kobbersmeden Lajos Gabor fra Romania, som er med til Bergen, traff han under en biltur i Europa. På Vestlandet har han oppsøkt lokale kveitefiskere og båtbyggere som holder gamle tradisjoner i hevd.   

Nangos estetikk er forankret i prinsipper som improvisasjon, gjenbruk og miljøbevissthet. Man er pragmatisk og løsningsorientert og tilpasser seg steder og skiftende omstendigheter. Brennaktuelle verdier med andre ord, også i politikken.

Siri Meyer