Fortsettelse av intervju med Joar Nango Å lære oss å lytte til det som ikke har stemme

Litt tilbake til ulike tidsepokers fokus på det tverrfaglige. Hva tenker du om dagens situasjon?
Det kan jo være at man er i en tidsperiode nå hvor det er mer naturlig å være transdisiplinær. Jeg er veldig lite klar over om jeg befinner meg i noe ”tids-trendig” eller ikke. Av og til har jeg en følelse av jeg er det, andre ganger føler jeg meg milevis utenfor den tiden jeg er en del av, særlig i forhold til teknologi og slike ting. Jeg er jo helt grønn når det gjelder mye slikt. Selv om jeg bruker SoMe, så forholder jeg meg ganske lite til internett som et sted å spre kunsten min. Jeg har ikke webside, og det er jeg glad for. 

Joar Nango håndstrikkede gensere, Sámi Shelters, fra 2009.  Foto: Joar Nango

Er det et bevisst valg?
Ja, eller kanskje mye mer en konsekvens av hvem jeg er og det jeg liker å gjøre. Så lenge jeg slipper å ha det, er jeg glad for det. Det kjennes godt å ikke ha en veldig låst presentasjon av meg konstant svevende der ute. Det handler om å forsøke og være mer til stede på de plassene hvor jeg farter, og ikke å låse seg til et bilde av seg selv. Jeg føler ofte at jeg har mange ulike sider som kommer til uttrykk avhengig av de ulike kontekster som jeg jobber i. Det er kanskje et interessant svar i forhold til spørsmålet ditt - at jeg liker godt å vandre mellom posisjoner. Når jeg snakker med arkitekter, kan jeg si at jeg er kunstner, og så slipper jeg å bli arrestert på synspunktene mine. Og når jeg snakker med kunstnere, kan jeg si at jeg er arkitekt. På en måte står jeg mellom disiplinene. Av og til kan jeg føle meg litt utrygg og kanskje også at jeg ikke kan noe, men kommer også i en posisjon der jeg kan hoppe litt mellom leirene og hente litt fra det ene og andre. Og den type dualitet og fleksibilitet trives jeg godt i, for eksempel i forhold til det samiske og norske. Min mor er jo norsk og min far samisk. Jeg har alltid vært samisk og vokst opp med det samiske som en del av meg, men jeg har også vokst opp i en nordvestlandsk liten småby, så jeg er norsk også. En både- og tenkning. Jeg bodde i Alta til jeg var ni år, og flyttet deretter Molde, der min mor er fra, der hennes norske familie bor. Det er et veldig fint og spesielt sted med sin kultur og likhetstrekk med det nordnorske. Folk er veldig opptatt av å tenke på forskjeller. Det er lett å glemme likhetene. Det er kanskje kjedelig å snakke om likheter.

Tanya Busse & Joar Nangos verk Nomadic Library Reprints Vannbæreren.  Foto: Tanya Busse & Joar Nango

Ja, det gjelder på så mange plan, både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Dine kunstprosjekter er høyaktuelle i møte med dagens klimaspørsmål, bærekraft  og historisk marginalisering av etniske grupper. Endelig virker det som om folk våkner. Opplever du at tematikken når bredere ut nå enn tidligere? 
Jeg opplever en større interesse, men samtidig en polarisering av nyhetsbildet som man sikkert kan begynne å analysere på intelligente måter i media; hvordan nyheter presenteres  og spres, men det er ikke mitt felt. Men fra mitt ståsted opplever jeg en positiv utvikling, men også en skremmende polarisering. Jeg tror mange opplever det samme. Det er vanskelig å forholde seg til, vanskelig å vite hva man skal gjøre. Det er skummelt tenke at da må vi bare snakke enda høyere. Det er kanskje ikke det man trenger. Vi trenger kanskje å snakke litt mindre og lytte mer. Den type polarisering skremmer meg. Jeg ser at smarte og fornuftige folk blir sugd inn i å male med brede penselstrøk, og det vi egentlig trenger er det motsatte - å lære oss å lytte og å lytte til det som ikke har stemme. Og for å kunne gjøre det, må vi holde litt kjeft! Det er et godt spørsmål, men jeg har ikke noen visjonære tanker om det.

Fra FFBs verk (arkitektkollektivet Felleskapsprosjektet å Fortette Byen) Meahccetrošša/Matatu i Karasjok i 2011.  Foto: Joar Nango

Du utdannet deg først innen billedkunst, så gikk veien videre til arkitektutdanning og så tilbake til kunstfeltet. 
Jeg gikk først tre år på ulike forskoler (Asker Kunstskole og Nansenskolen på Lillehammer) før jeg tok en 5-årig arkitektutdanning på NTNU. Jeg begynte på arkitektstudiet fordi jeg ikke kom inn på Kunstakademiet. Det er jeg glad for i dag. Jeg tror forøvrig  forskolene nesten ofte er bedre enn det kunstakademiene fremstår som.  Fra min erfaring kan man allerede på forskolene se hvem som blir kunstnere eller ikke, og på en måte tviler jeg på at noen form for institusjon egentlig kan klare å “produsere” kunstnere. I møte med arkitekturstudiet på NTNU fikk jeg brynet meg på oppgaver og et mye mer samarbeidsorientert type studium. Det er et veldig sosialt studium å studere arkitektur. Det å lære seg å jobbe med andre mennesker tror jeg egentlig er det beste og viktigste man kan gjøre! Jeg ble imidlertid veldig lei av arkitektfagmiljøet. Det er et fagfelt som er veldig stemoderlig behandlet av sine aktører. Det er altfor mange arkitekter som på naive måter forholder seg til arkitekturen og ”status quo”. Få tør å ta risiko og bryte ut av det etablerte fagmiljøet - og måten det henger sammen med neoliberale verdier og utvikling, produksjon og økonomi. Det miljøet har jeg ikke lenger så mye kontakt med. Det er helt greit. Men jeg er lidenskapelig opptatt av arkitektur, og har mye kontakt med arkitekter som er opptatt av faglige spørsmål og som tør å filosofere og være med på og gå inn i prosjekter uten at man vet om man tjener seg rik. Jeg har også mye respekt for mine kollegaer. Det er mye godt håndverk som produseres, og det er mange som kan veldig mye og er respektfulle utøvere av sitt fagfelt. Så ikke misforstå meg når jeg sier det på den måten.

Mathias Danbolt og Joar Nango på forskningstur til Det Kongelige Danske Bibliotek I København. Til venstre ses Knud Leems Beskrivelse over Finmarkens Lapper deres Tungemaal, Levemaade og forrige Afgudsdyrkelse som ble publisert i 1767, og til høyre en studie fra 1736 av en ukjent kunstner. Foto: Joar Nango 

Dine verk er originale og kraftfulle, annerledes enn mye annet i både form og innhold. Hvilke tanker har du om form og innhold?
Det var jo en ting jeg lærte av mine arkitekturprofessorer ved NTNU. Det var mange folk der som var mer opptatt av innhold enn av form, hehe. Det var en diskusjon vi ble presentert for veldig tidlig i arkitekturstudiet. Kunsten handler mye om form, men innen arkitekturen, som har en pragmatisk og funksjonell og praktisk side ved seg, er vektingen av form og innhold mer tilstede og viktigere å ta stilling til. Det er viktig at innholdet vektes mer i arkitekturen, kanskje. Men kunsten er mer løsrevet, der estetikken står mer i fokus og innhold og form ofte er en og samme ting. Av og til finner jeg en tilfredsstillelse i å pakke diamanter inn i gråpapir, og på en eller annen måte unngå det overflatiske og spektakulære uttrykket, men samtidig kunne være med å løfte fram noe veldig viktig og innholdsrikt. Det tenker jeg handler om det vi snakket om i stad, at folk må lære seg å lytte og se selv, at vi ikke må skrike høyere og høyere. Det er ikke der innholdet ligger. Man mister innholdet hvis det spektakulære og sjokkbaserte uttrykket får ta for mye plass. Derfor liker jeg poesi så godt. Poesien har stillheten og ettertenksomheten som tvinger folk inn i en annen sinnstilstand, og det blir bare mer og mer viktig for hver dag som går, for meg. Å klare å lage rammer for sånne kunstutrykk, sånne uttrykk, uten å bli for pretensiøs. Jeg er allergisk for det pretensiøse. Jeg er veldig glad i humor, kaos og folk, rot og møkk, og det ligger poesi i det også. Jeg er opptatt av å finne en slags stillhet og et ydmykt uttrykk i noe som på en pretensiøs måte tvinger deg til å se, må trenge ut av det altfor klisjefylte formatet og romantiske uttrykket. Jeg føler jeg har klart å skape noe spesielt som jeg er ganske fornøyd med. Jeg er fornøyd med det estetiske rommet og arkitekturen som har begynt å bygge seg opp i produksjonene mine, det liker jeg. Det er en estetikk og romlighet som skiller seg litt ut og har begynt å få en egen verdi og form – for meg i alle fall.

Joar Nangos installasjonsverk, European Everything som han viste under documenta 14 i Kassel i Tyskland i 2017.

Hva tenker du om samisk kunsts stilling i Norge i dag?
Det er veldig oppløftende å se at vi siden 2017 har fått mer oppmerksomhet og at de store institusjonene har sett sitt ansvar i hvitøyet og har tatt tak i det. Det har vært nok av folk som har jobba for og sagt i fra om dette i lange tider. Det er imidlertid først når det store majoritetsblikket også tar seg tid, at man virkelig føler seg sett. Jeg håper bare at de samme institusjonene klarer holde blikket og ansvaret oppe langsiktig og permanent. Det må vedtektsendringer til. Det er tydelig for meg i min personlige historie de siste månedene, at sånn er det ikke. Det langt fra alle institusjoner som jobber med kunst, til og med her oppe i Nord-Norge, som ser på det sånn. De ser det ikke, eller føler ikke, at de har et ansvar. Det er ikke alle som sier rett ut hva det handler om. De går omveier for å slippe å diskutere det på den måten. Det ble plutselig så bra vær her, sola skinner, nå begynner jeg å nærme meg Kautokeino!

Fra Joar Nangos installasjon, European Everything, som ble vist under dokumenta 14 i Athen i 2017.  Foto: Mathias Völzke

Hva inspirerer deg?
Folk som tør å lytte og gi plass til ting de ikke nødvendigvis kjenner seg igjen i eller umiddelbart forstår. Det inspirerer meg, sånne folk, og de fins det heldigvis en del av. Jeg jobber med en del av dem, og hver dag priser meg lykkelig over at de fins. Også den ørna vi så i stad! Den ørna som flyr lavt og er nysgjerrig på mennesket og kommer så nært at du ser fjærfingrene ytterst på vingetuppene, så vi skjønner hvor svært vingespennet er! Nå blir alle reindriftsvennene mine sure på meg! De hater jo egentlig ørna! Men jeg klarer ikke å la være.

Hva er ditt drømmekunstprosjekt?
Jeg føler vel egentlig at jeg hele tiden følger en slags drøm eller ”drive” når jeg setter i gang nye prosjekter. Selve idéen kommer jo først, og kanskje man kan beskrive den som en slags drøm. En drøm som etter hvert manifesterer seg og blir til noe mye mer komplekst og forpliktende enn selve idéen. Jeg liker å leve lenge i idéfasen og liksom svømme rundt i den uforpliktende drømmen, men samtidig misliker jeg meg selv når jeg blir for konseptuell eller idébasert. Jeg liker den skitne og uregjerlige hverdagen jeg har rundt meg. Jeg prøver alltid å forholde meg generøs og åpen overfor den. Også når jeg produserer kunst.

Fra Joar Nangos installasjon, European Everything, som ble vist documenta 14 i Athen i 2017.  Foto: Mathias Völzke

Hva skjer etter utstillingen i Bergen Kunsthall? Planer?
Masse planer. Jeg jobber med et prosjekt på Nasjonalmuseet i Oslo som blir ganske stort og som er i tilknytning til åpningen av det nye bygget på Vestbanen. Det kommer til å ta mye av min tid til høsten. Jeg er allerede godt i gang. Pluss noe for Toronto-biennalen neste år. Og så skal jeg til Alaska til høsten, men vi vet ikke om det blir noe av. Den skal jeg ha med meg min datter og samboer på. Vi pleier å ta en tur hvert år, til et nytt sted hvor vi ikke har vært. 

hilde.moerch@kunstavisen.no