fbpx Road Trip med Joar Nango

Road Trip med Joar Nango

Kunstneren og arkitekten Joar Nango, aktuell som festspillkunstner i Bergen Kunsthall. Fotograf: Torbjørn Buvarp
Hva oppstår i møtet mellom kunst, arkitektur og design? Årets festspillutstiller, Joar Nango (født 1979, Alta), tematiserer skillene mellom kunst, arkitektur og design ved å utfordre og stille spørsmål. Festspillutstillingen, som skulle åpnet i Bergen Kunsthall 21. mai er utsatt til september på grunn av koronakrisen.

Joar Nango foreslår en samtale mens han likevel sitter i bilen på vei fra Tromsø til Kautokeino. Han sier han tenker og konsentrerer seg best når han kjører.

Joar Nango

Joar Nango er utdannet arkitekt og billedkunstner. Arkitekt fra NTNU i Trondheim og Bergen Arkitekthøgskole og billedkunstner fra Weissensee Kunsthochschule i Berlin og Asker Kunstskole. Han stilte ut på dokumenta i Kassel i Tyskland i 2017, en av kunstverdenens viktigste mønstringer av internasjonal samtidskunst som arrangeres hvert femte år. Han var i årets festspillutstiller ved Festspillene i Nord-Norge i 2018, og er en av tre som står bak den idealistiske arkitektforeningen Fellesskapsprosjekt å Fortette Byen (FFB), som i 2012 ble nominert til Norsk Forms pris som årets unge arkitekter. I tillegg har han stilt ut ved en rekke kunstinstitusjoner, både nasjonalt og internasjonalt. 

 

Quick fix av ventilasjonssystemet i Joar Nangos varebil Mercedes Sprinter.  Fotograf: Joar Nango

God morgen i bilen! I varebilen som ble brukt i prosjektet European Everything ved documenta 14 i Kassel i 2017?
Ja, det stemmer. Kjører forbi Kvænangsfjellet nå. Bilen ble opprinnelig kjøpt inn av arkitektkollektivet FFB som fortsatt er aktivt, men ikke like aktivt som før. Bilen ble brukt til en del prosjektproduksjoner tilbake i 2013-17. Den går fortsatt, takket være en veldig god bilmekaniker som heter Lan Paulsen. Han er en utrolig god bilmekaniker, en slags mekanikersjaman fra Lagos i Nigeria. Han er oppvokst på et bilverksted, og har lært seg å reparere på ordentlig. Han har en helt utrolig intuitiv forståelse av bilmotorer, noe som passer veldig bra, siden Sprinteren (varebilen) min er ganske gammel, en 1996-modell.  Denne evnen til å kunne reparere er noe mange norske bilmekanikere har mistet. Alt skal nå bare byttes. Det er to veldig forskjellige konsepter, som jeg som kunstner er inspirert av og tenker mye rundt. Det at bilen er gammel er, for meg en ganske positiv og interessant ting.

Jeg er selv oppvokst i et Bosch bilverksted, som min far drev, og har mange gode barndomsminner om biler og verksteder. Ikke minst hvordan bilverkstedene har endret seg de siste tjue årene.
Ja, det er ganske interessant, og er nok en utvikling som speiler ganske mange sider av samfunnet. Arkitekturen og designen bærer preg av den samme type utvikling. Konsumsamfunnet påvirker oss i de dypeste nivåene i samfunnet. Jeg føler ofte vi ikke er klar over de tingene, så det er spennende at kunsten kan få lov til å være en arena hvor man kan få diskutere sånne ting.

Bilen – eller varebilen – markerer forflytning og betyr noe spesielt for deg. Kan du fortelle litt om det?
Ja, jeg har jo en far som er samisk, fra den lille bygda Masi i indre Finnmark, hvor mange fra slekta mi fortsatt bor. I disse områdene er jo reindrifta et veldig viktig livsgrunnlag som også har påvirka kulturen og arkitekturen på en veldig sterk måte. Som arkitekt- og kunststudent ble jeg veldig inspirert, politisert og interessert i idéene om den informelle, den hverdagslige arkitekturen, bygdemiljøet i indre Finnmark og kyst-Finnmark. Den typen arkitektur som man fant i disse områdene ble en kilde til inspirasjon. Så jeg begynte å jobbe mye med fotografi, nedtegnelser og dokumentering av spesielt hageområdene rundt boligene. Det var en arena for veldig mange spennende estetiske uttrykk. Det finnes en slags livsfilosofi eller attitude som ligger til grunn for estetikken og arkitekturen man finner her. Dette er områder som er preget av en ekstrem arkitekturpragmatisme, hvor man bygger raskt temporære strukturer ut ifra de materialene og ressursene man har tilgjengelig der og da. Det er en måte å bygge og tenke på, en gjør det selv-kreativ type holdning, som jeg ser på som en direkte arv fra en nomadisk umiddelbar nærhet til situasjonen landskap-klima. For meg er det en nomadisk arkitekturarv; det å få være i stand til å løse et problem der og da med det du har tilgjengelig. Det handler om å være selvhjulpen, eller ”birgen”, som det heter på samisk, et uttrykk jeg har hentet fra en av våre tenkere, Asta Balto, som skriver om det. Det er et fint uttrykk som handler om å klare seg, rett og slett, ikke bare matvareproduksjon, men å tenke ut og finne løsninger når man trenger dem. Det er en form for elastisitet og fleksibilitet som gjennomsyrer denne måten å tenke og være på - som jeg synes er kjempespennende og forsøker å forholde meg til - og som jeg forsøker å bruke aktivt som arkitektmetode.

Dette verket er laget av en ukjent kunstner (ca. 1736), og brukes som hovedbilde i markedsføringen av utstillingen. Hentet fra Knud Leems Beskrivelse over Finmarkens Lapper deres Tungemaal, Levemaade og forrige Afgudsdyrkelse (1767), Thott 1736 kvart – Det Kgl. Bibliotek/København. Fotograf: Helle Brünnich

Det er jo en tenkning som har aktualitet i den krisen vi er i nå.
Ja, den måten vi formidler kunst på og måten vi forankrer produksjonene våre er hyperaktuelt akkurat nå. Jeg føler jo at mye av det jeg har jobba med lenge er akkurat det, så situasjonen som har oppstått har bare forsterket viktigheten av en del ting jeg har vært interessert i. Det er noe med det nomadiske og flyttbare og måten vi forholder oss til stedet på, som jeg er veldig opptatt av. Mens mange kanskje forbinder flyttbarhet og det nomadiske med noe stedløst, så tenker jeg på det som veldig motsatt. Det er kanskje det som kjennetegner min måte, kunstnerisk sett, å produsere rundt et begrep som nomadisme. Jeg tenker på det som kanskje det aller mest stedsspesifikke som fins. Og det kommer jo nettopp av idéen av et levd liv i et landskap der man er nødt til å forholde seg til landskapet på en veldig altoppslukende måte. En krevende, ekstrem lesning av landskapet krever en sensitivitet til stedet og landskapet som jeg mener er en slags ”awareness”, som man sier på engelsk, en tilstedeværelse av landskapet. 

Ja, det er mangelvare i samfunnet, og det kan vi trenge, spesielt nå, i disse koronatider.
Ja, samtidig som det er viktig ikke å bli så redd, at det kan være noe bra i det, at vi nå forsøker å samle oss, med de kommunikasjonskanalene vi har etablert. Kanskje koronakrisen kan være med å forankre oss.

Jeg skulle egentlig innledet med å gratulere deg som årets festspillutstiller, om enn utstillingen er utsatt til september. Hva tenkte du da du fikk beskjeden?
Det var litt av en nyhet. Det er virkelig litt spesielt, og jeg ble veldig rørt og smigret, selv om man jo stort sett bare gir det man har. Det er der jeg er nå, i en veldig intens produksjonsperiode.

Stillbilde fra Post-Capitalist Architecture TV 1-3, 2020, en TV-produksjonen om Joar Nangos kunst og arbeid. Regi: Joar Nango og Ken Are Bongo. Fotograf: Ken Are Bongo

Men det at utstillingen nå er utsatt. Blir det en annerledes utstilling enn planlagt?
Ja, det blir ganske annerledes. Det jeg la opp til i mai hadde rammene til festspillene innpakket i uttrykket. Det er jo en festival, et event med en egen energi i Norge, så jeg var jo veldig innstilt på det. Da utstillingen ble tatt ut av den konteksten, ble det annerledes. En av de tingene var jo å dempe det sosiale i prosjektet. Jeg hadde jo invitert 15-16 mennesker inn i prosjektet, som skulle komme og være med å lage noe helt annet, ja, hva skal jeg si, en ”smitteeffekt”. Hele poenget var at man skulle ”smitte” hverandre med energier, kunnskap og mat og alt mulig. Så det er klart at når det forsvant, følte jeg det var riktig å gjøre utstillingen til noe mer stille, litt mindre i skala, og samtidig forsøke å ta vare på filosofien i prosjektet. Det var slik denne idéen om å lage en film, en TV-produksjon, dukket opp. Vi vet ikke helt hva det blir, det er litt spontant laget og ”in the making”, og det har blitt en veldig givende prosess for meg. Det jeg gjør er å ta med et TV-team med min fetter, Ken Are Bongo, i spissen inn i mitt miljø og på en reise her oppe i Nord-Norge, hvor jeg bruker Sprinteren min som et slags mobilt TV-studio. Innholdet i serien er en rekke intervjuer og samtaler jeg gjør med venner og bekjente som har vært viktige i forarbeidet mitt til utstillinga i Bergen. Noen kommer inn i bilen, mens andre blir prosjektert på en stor kveitemagesekkskjerm som jeg har spent opp inne i bilen. Det har nå blitt reisen og landskapet som er paletten og ikke så mye de sosiale interaksjonene mellom folk, som alltid har vært en viktig komponent i måten jeg jobber på – å gi plass til andre, til møter med folk som kommer fra veldig forskjellige steder, en rettferdig og likeverdig fremstilling av folk, uavhengig av hvor de kommer fra, hvem de er og hvilken gruppetilhørighet de har. Så det jeg gjør nå, er å skape mer intellektuelle møter, hvor jeg blant annet intervjuer folk om arkitektur, men som ikke nødvendigvis er arkitekter, folk jeg har hatt samtaler med og som er opptatt av en del problemstillinger som jeg synes er veldig relevante i forhold til arkitekturproduksjon. Så kjører vi bare på, filmer og lager et slags arkiv, og så skal vi forsøke å editere alt sammen ned til tre halvtimers lange TV-episoder. 

Stillbilde fra Post-Capitalist Architecture TV 1-3, 2020, en TV-produksjonen om Joar Nangos kunst og arbeid. Regi: Joar Nango og Ken Are Bongo. Fotograf: Ken Are Bongo

Dette var en idé du fikk da det hele ble utsatt?
Ja, og i samarbeid med Bergen Kunsthall, kjempebra folk. Må trekke fram Steinar (Sekkingstad) og Axel (Wieder). Vi har snakket mye sammen, og det har nesten vært en slags terapi å kunne ha dette her prosjektet parallelt med at koronakrisa har vokst. Den nære kontakten jeg har hatt med Bergen Kunsthall har spilt en slags terapeutisk rolle på et personlig plan, og jeg har lyst til å trekke fram hele personalet ved kunsthallen. At utstillingen ble utsatt var jo en veldig ubehagelig situasjon å være i, så nært opp til åpningen av utstillingen, og så fikk jeg beskjed at det ikke skulle skje, ingen visste noen ting, alle bare sto og hang på gjerdet, og da var det veldig vanskelig å produsere en utstilling, være innstilt på å være kreativ og ha struktur når situasjonen ble slik. Det var tøft.

Hvem står bak TV-produksjonen?
Det er Bergen Kunsthall og Festspillene i Bergen som produserer TV-produksjonen, og den blir lagt ut på Festspillene i Bergen sin hjemmeside. Det blir en veldig proff innramming av produksjonen. Det er intenst, og vi har ganske liten tid på det.

Første del av tilberedningen av tørket kveite for å lage en projeksjonsskjerm i stor skala. Teknikken kalles skievvar I kystsamisk tradisjon, og er en tradisjonell mate å lage transparente vinduer i uthus og enkle bygninger. Tromsø, 2019.  Fotograf: Joar Nango

Får varebilen en plass i TV-produksjonen, slik at det blir en slags Road Movie?
Ja, det gjør den, og det blir fokusert på materialfilosofi og det vi har snakket om tidligere, om samisk improvisasjonskunst, om å kunne løse problemer på stedet. Episode nummer en kommer til å handle om dette. Jeg har gradvis blitt mer og mer interessert i urfolksmiljøer, og har jeg skapt begrepet ”indigenuity”, som er en kombinasjon av ordet ingenuity (oppfinnsomhet) og indigeneity (urfolkshet). Det begrepet er litt catchy, og har hjulpet meg til å skape et eget manøvreringspunkt i forhold til design og arkitektur. Jeg skal vise litt bilder fra ulike prosjekter, og har snakket med noen helt fantastiske tenkere. Så skal vi sy det sammen til en raskt sammensnekret TV-produksjon. Episode nummer to handler om forflytning og flyt, der bilen vil være et slags samlingspunkt - med bilmekanikeren i sentrum. Den tredje episoden er mer teoretisk og begrepsorientert. Den handler om dekolonialisering, et begrep som er veldig lite utbredt i norsk sammenheng. Jeg skal forsøke å få det til å lande litt i Norge. Så har jeg med meg en del tenkere fra kunstverdenen som skal tenke høyt om det kolonialiserte landskapet her i Norge. For - vi lever jo i en spesiell tilstand her i Nord-Norge, hvor mange fortsatt mener at det samiske folket ikke er kolonisert. Det blir fortsatt diskutert på prinsipielt nivå, og viser bare hvor viktig det er å forsøke å åpne en diskusjon om dette - å genere kunnskap om det og knyttet det opp mot historieskrivningen. Hvem skriver historien? Og hvordan skrives ting ut av historien også? 

Det er et viktig tema som akademia har vært opptatt av en tid, men som i mindre grad når ut til en bredere del av befolkningen. Det er kanskje for nært, folk tør ikke, det er lettere å snakke om begrepet med eksempler hentet utenfra?
Det kan hende det er mulig å lage nye begreper, kikke på andre kulturers begreper, for å skape noe som er mer autonomt og direkte i forhold tilrettelagt for vår kontekst. Jeg ser ganske mange tilfeller av at samiske tenkere og skribenter annekterer nordamerikanske urfolks filosofi og sjargong. De bruker liksom begreper som dekoloniseringsprosesser og diskusjoner, som drives derfra, fra Nord-Amerika, Australia og New Zealand spesielt. Det er viktig å holde tunga rett i munnen når man henter idéer fra andre kontekster.

Installasjonsfoto fra utstillingen “On Circulation I Bergen Kunsthall i 2018 med Tanya Busse & Joar Nangos The Nomadic Library (Vannbæreren V, 1975) fra 2018. Fotograf: Thor Brødreskift

Verkene dine utfordrer og engasjerer ofte filosofisk. Hvilket forhold har du til filosofi?
Ja, hmmm, kult spørsmål. Jeg skulle gjerne ønske jeg kunne si jeg leser veldig mye, men det stemmer ikke lenger, men jeg kan være ærlig og si at jeg har lest mye. Siden jeg var ganske liten har jeg vært opptatt av tenkning og plukka ganske fort opp litteratur som var filosofisk. Jeg husker i puberteten, da jeg leste den store eksistensielle filosofen, Jean-Paul Sartre, og var opptatt av eksistensielle problemstillinger som han har tatt opp i en del noveller. Og ut av hans litteratur og tenkning ble jeg for eksempel kjent med forfattere som Albert Camus som også har føringer inn mot tenkningen. Så jeg har lest mye, og latt meg inspirere av den tankeverdenen som fins i litteratur, både filosofi og mer skjønnlitterære verk. Det samme gjelder filmverdenen og musikk. Helt siden jeg var liten har jeg vært dødelig opptatt av alle slags kulturuttrykk. Hiphop var en stor del av livet mitt, og film har betydd mye. Jeg var ganske ung da jeg begynte å se filmer som ikke var mainstream, og meldte meg inn i filmklubben på videregående skole for å få tilgang på filmer. Det var mye filosofi i de diskusjonene som oppsto mellom oss som hadde samme interesse. Har alltid hatt en dragning mot og blitt tiltrukket av slike uttrykk som hører til kunsten og tenkningen. Jeg er allergisk mot ting som blir for overfladisk. Synes det er teit, liksom. Det legger føringer, og man blir den man blir. Jeg samler jo det samiske kulturbiblioteket som er et prosjekt, noe jeg har holdt mest på med de siste to årene. Det er et prosjekt og et ønske om å formidle og tilgjengeliggjøre all den fantastiske litteraturen som jeg har samlet de siste femten årene, som er knyttet til min research på samisk arkitektur, urfolks arkitektur. Jeg er litt sånn ”geeky” i det å samle på ting. Jeg samler på bøker, plater, filmer, på ting jeg synes har en kulturell verdi. I dette biblioteket har jeg til og med bøker jeg ikke har lest, mer i form av at jeg vet om dem. Det er som Umberto Eco, som skrev boka Rosens navn, og som beskriver biblioteket som et sted å omgi seg med tanker. Man trenger ikke å ha lest hver bok, men å omgi seg med bøker, selve bokrommet! Det synes jeg er et interessant begrep som er romlig både på en abstrakt og fysisk måte i forhold til hvordan vi ofte tenker på rom. Den er mer som en abstrakt og spirituell forståelse av hva rom er for noe. Girjelatnia er et fint begrep som finnes i samisk og som kanskje beskriver noe litt nærmere dette. 

Utsyn over Joar Nangos installasjon, girjegumpi i Jokkmokk vintermarked i 2019. Foto:  Joar Nango

Du er du og tiden er tiden, og av og til sammenfaller det.
Ja, jeg får jo masse henvendelser som jeg ikke kan si ja til, og det hender ofte jeg sier ja til litt for mye selvsagt, det er mange invitasjoner som kommer som er veldig spennende og utviklende for meg å være med på. De fleste henvendelsene kommer utenfra. Jeg har jo nesten aldri vist noe i Norge. Jeg har vist kunsten min mer i Canada enn i Norge – for eksempel. Jeg får mye oppbakking fra alle nivåer egentlig, også fra det samiske miljøet. Det er der jeg har funnet min største inspirasjon som kunstner - fra den samiske kunsthistorien og det samiske kunstmiljøet som leve i beste velgående i dag og har vært veldig generøse med å dele sine erfaringer med meg. Det er et ganske lite miljø og det kjennes fint ut.

Fra Joar Nangos installasjon, European Everything, 2017 som ble vist under dokumenta 14 i Athen i 2017.  Foto: Mathias Völzke

Opplever du at det er en forskjell på hvordan verkene dine blir mottatt internasjonalt og nasjonalt?
Det vet jeg faktisk ikke ordentlig hvordan jeg skal svare på. Jeg jobber jo fra loftsetasjen i Tromsø Kunstforening, og der deler jeg studio med fire andre veldig talentfulle kunstnere. I det kollektivet er jeg bare en kollega, som drikker kaffe og krangler om hvem som skal ta oppvasken. Det er en hverdag som avmytologiserer kunstnermyten. Det er veldig fint. Slik vil jeg gjerne ha det. Det peker også på noen dimensjoner av det jeg jobber med, der jeg produserer ting med en bevissthet om et slags internasjonalt nedslagsfelt, for eksempel den TV-produksjonen jeg gjør nå. Det er mange samtalepartnere jeg har som er fra helt andre steder i verden, men også fra det lokale, selvsagt. Jeg vet ikke, ting avmytologiseres og blir hverdagsliggjort når det er i det lokale. Det synes jeg er fint, at kunsten kan være begge deler, og leve i flere tilstander. Og så er jeg jo ikke så veldig opptatt av CV´n min. Det er ikke derfor jeg holder på med det jeg gjør. Jeg kunne like gjerne vært en som aldri fikk noen muligheter. Jeg har mange kunstnerkollegaer som jeg anser som å være mye smartere enn meg, og som ikke har det samme fokuset rettet mot seg. Det tror jeg handler om tilfeldigheter. Det at jeg er født inn i en samisk kultur er en ting som jeg ikke kan noe for eller har bestemt. Eller det er ikke helt sant. Jeg har jo bevisst styrt min kunstproduksjon inn mot det samiske og funnet mye interessant der. Da jeg bodde i Berlin, både under og etter studietida mi, kjente jeg på en mangel på tilhørighet. Jeg var en del av et veldig spennende, sosialt stimulerende kunstliv, med masse kule folk og mennesker og sosialiseringsmuligheter med de mest kreative folka. Likevel kjente jeg på en rotløshet, at jeg ikke bidro ordentlig i hverdagen som foregikk rundt meg. Det var slik jeg begynte å vende blikket nordover og hjemover igjen, med et ønske om å føle meg litt mer rota i konteksten rundt meg.

Tørkede kveitemager tilberedt med skievvar-teknikken under Chicago Architecture Biennale i 2019. Fotograf: Joar Nango 

Det handlet kanskje om å finne seg selv og sin signatur i det man gjør?
Ja, og da er landskapet og naturen en del av det, ikke bare kulturen, men trærne og vidda og lyset og snøen. 

Du er opptatt av møtet mellom kunst, arkitektur og design, et slags Gesamtkunstwerk, der møtet går opp en høyere enhet og skillene viskes ut. Gjennom historien har det vært flere som har jobbet for dette, blant annet Bauhaus i Tyskland. Hva tenker du, er disse skillene fortsatt sterke? 
Ja, det var et interessant spørsmål. Det likte jeg! Det kan jeg fabulere mye rundt. Og jeg er strengt tatt veldig glad i å fabulere. Jeg tenker det er en viktig del av å være kunstner – å klare og skape fabulerende rom. I utgangspunktet tenker jeg vel at det alltid har vært slik… At det alltid har vært kunstnere som har jobbet på denne måten og om det har blitt gitt oppmerksomhet eller ikke kanskje er mer avhengig av hvem som skriver historien enn akkurat kunsttrender. En ting er å være i kunstproduksjonen, å være kunstner, å oppleve feltet på innsiden. En annen ting er jo hvordan kunsthistorien skrives og hvordan den forsøker å beskrive kunsten og hvilke typer kunst den til enhver tid velger å løfte. Kunstrommet kan fremtre veldig utflytende og kaotisk når det utfolder seg, så det blir alltid litt merkelig når kunsthistorien i etterkant kommer og skal forsøke å pakke det inn. Jeg er ikke kritisk til dette altså, men det har jo sine mekanismer. Det går jo i bølger. Når det gjelder mine egne produksjoner, så liker jeg jo å jobbe med folk, ofte med veldig ulike bakgrunner enn meg, så på den måten oppstår det jo fort noe flytende og ”gesamtaktig” over prosjektene mine. Men det handler vel først og fremst om hvordan jeg liker å jobbe. Jeg liker å jobbe med en diskuterende type kunnskap istedenfor nødvendigvis å lære meg teknikker selv. For eksempel ville jeg aldri ha valgt å lære meg å jobbe med filmkamera selv, det ville ta altfor mye tid. Det henger nok sammen med min arkitektutdanning, for en arkitekt skal kunne lite om mye; litt om byggteknologi, litt om byggeforskrifter, litt om tegning, litt om data, litt om kommunikasjon, litt om presentasjonsteknikker overfor det offentlige. Man skulle kunne gjøre ganske mye sammensatt innenfor fagområdet. Det er i hvert fall hvordan jeg oppfatter det og har funnet meg selv. Wooowow! Der kommer det en svær ørn rett over bilen! 

Hva? For en opplevelse!
Ja, den var bare om lag tredve meter over bilen. Det er sjeldent. Og nå begynner jeg å nærme meg Finnmark. Det er det fineste landskapet! Det gleder jeg meg til! 

Følg med på del 2 av intervjuet med Joar Nango som blir publisert torsdag 4. juni.

hilde.moerch@kunstavisen.no

Stikkord

Hold deg oppdatert med vårt ukentlige nyhetsbrev.