fbpx Å tenke med ting

Å tenke med ting

Et av verkene på utstillingen består av en «bok» med forarbeider til de endelige verkene. Ilija Wyller: «It was supposed to be an epilogue, but the story is still unfolding - so it´s a net of thought», metalltråd, papir, gesso, olje, 2020 © Ilija Wyller. Foto: Kjetil Røed

Ilija Wyller: BEAM ME UP*
Noplace, Oslo
Står til 06. september 2020

I Ilija Wyllers skulptur «an abbreviated distance between the Sun and the Earth» (2020), krympes enorme avstander til en taktil og dennesidig «tarm» bestående av en ståltråd innbakt i silikon, hengende fra taket. Vanvittige avstander og dimensjoner blir ikke bare gjort om til noe håndfast og overskuelig, men kobles til kroppen og dens indre: Om det ikke er en tarm, er det kanskje en navlestreng? Wyller tar for seg store temaer på et lekent vis som vrir utgangspunktet inn i snodige, morsomme tankebaner. 

Ilija Wyller bringer oss tett på naturen i sine malerier. Ilija Wyller: « fluttered strokes », bomullstekstil, gesso, olje, 2020 © Ilija Wyller. Foto: Kjetil Røed

Føyer sammen menneske og natur

Malerienes skakke landskapsrefleksjoner bringer naturen tett på, nærmest inn i betrakterens persepsjonsapparat og tankeverden. Hos Wyller er ikke naturen et utskilt skue, et gjenstandsfelt vi står utenfor og betrakter, men noe levende vi får rett i fleisen. De pastose strøkene skyver naturen så tett på oss at vi – gjennom malingen – fanges opp av dens rytmer og virvlende liv i stedet for å se den som noe «der borte». Maleriene er fortetninger av noe klebrig skog-liknende vi filtres inn igjennom betraktningen, ikke en fiksert «skog». Maleriene viser også ville vannmasser vi ikke kan overskue og ikke en visuelt utspaltet foss. Det ligger en intimitet i naturbegrepet som formidles her, og som forsøker å skape slektskap med naturens egen virkelighet snarere enn å vedlikeholde menneskets kontrollerte bilde av den. 

Andre verk har en mer humoristisk tilnærming, som det lille maleriet «about sunsets» (2020), hvor vi ser en rudimentær, brunlig åskant kronet med sveip av forenklet, gult sollys og en rødmende himmel. Men, det hele er gjort med en så stødig, skjødesløs sjarme at den symbolske tyngden solnedgangmotivets patosfylte symbolikk vanligvis drar med seg, viskes ut av bildet. Den enkle gesten er likevel substansiell i denne utraderingen av hul kitsch og pompøst, eksistensielt alvor. 

Wyllers portrett av solnedgangen kvitter seg med kitch og patos. Ilija Wyller: «about sunsets», lerret, gesso, olje, 2020 © Ilija Wyller. Foto: Kjetil Røed

Det usynlige gjøres håndfast

Wyller assosieres noen ganger med samtidens opptatthet av materialer  («nymaterialisme»), siden hun skaper flytsoner mellom sjangre og vrir teknikker og materialbruk mot nye måter å jobbe med det fysiske i kunsten på. Det mest interessante i så måte er to «malerier» plassert på en avsats nede ved gulvet: Firkantene er voksplater iblandet farge som er behandlet med varme i etterkant slik at bobler og andre taktile overflatefenomener skapes. Firkantene samsvarer også, forteller kunstneren meg, med dimensjonene på et speil hun hadde på baderommet under et kunstneropphold i Paris. Som i «an abbreviated distance between the Sun and the Earth» gis også her en relasjon mellom to steder materiell form. Selv om det er stor forskjell mellom forbindelsen mellom himmellegemer og fordoblingen av et speils dimensjoner, handler begge verkene om hvordan det som er usynlig, men likevel betydningsfullt, utkrystalliserer seg som noe håndfast, som ting. Kanskje det første verket tar for seg makronivå og det andre mikronivået? Det er i hvert fall naturlig å tenke seg at «navlestrengen» kan forbindes med menneskeslektens skjebne, mens «speil-maleriene» er knyttet til en stedsforankret minnepraksis eller stofflig orientert bearbeidelse av selvet (den som ser seg i speilet). 

Gjentagelsen av speil i voks gjør usynlige forbindelser håndfaste. Ilija Wyller: « Untitled », voks, pigment, olje, 2020 © Ilija Wyller. Foto: Kjetil Røed

Gjør det utilgjengelige tilgjengelig

Den usynlige linjen mellom steder og følelsene og tankene forbundet med denne relasjonen, blir uansett noe håndterlig i rommet gjennom disse verkene – og via dem kan vi tenke tanker som ellers ville vært utilgjengelig for oss. Igjen: eksakt hva som tenkes og på hvilken måte vi jobber videre med det som har blitt håndgripelig er usikkert, men når det usynlige blir synlig, er i hvert fall en hittil uoppdaget prosess i gang. 

Beam me up*
____________________________________________________________

Hundreds of ceilings flew out that one window
peeled the mud off their shoes and kept it in a jar underneath
many of those jars were kept
Some of them kept strife

They stomped around in the swamp with bare
roots crawled around their feet
and flutes
Picked moss to twist around their wrists
It was sand and volcanoes were built in the sand
some of them filled with egg clutches and some of the clutches were filled with

All of the ceilings were gone or they flew beneath the clouds it was
Mud all over they kept peeling it off with
The trees around them were all too short
It was their favourite time but not this time
And ruins

Corn rained and popped on top of the ceilings
The corn popped in a rhythm didn’t stop and eggs popped
They covered their ears
All of their ears
They stomped around in the swamp and they had brought rocks from somewhere else and they dropped them in the swamp

– Melanie Kitti

 

Kjetil Røed

Stikkord

Hold deg oppdatert med vårt ukentlige nyhetsbrev.