Prekære fortellinger

Masterutstillingen 2020
KODE 2, Bergen
Står til 13. september 2020

Godt grep om kurateringen

Kråkeboller. Det var det første jeg tenkte da jeg så Daniela Bergschneiders installasjon. Men så skjedde det en forvandling. Sjødyrene la seg flate og bløte på et bord, hengte seg som våte mopper over en tørkesnor, iførte seg silkeskjørt og bøyde seg mot veggen som et levende vesen. Mens dette foregikk kunne man høre en strøm av gåtefulle lyder, som signaler fra et fremmed univers. Det viste seg å være lydsporet til Espen Pedersens besnærende digitale meditasjoner over kroppen, Blood & I. Lyden spredde seg i rommet. Dermed var det gjort. Kuratoren Maya Økland hadde publikum i sin hule hånd. Vi ble sendt ut på en reise der ingenting skulle tas for gitt. Alt kunne skje.

Forankret i tiden og stedet

I installasjonen Memory Lake is a Source of Conflict lades fortidens levninger med ny mening. Noen malerier henter inspirasjon fra fotografiene av soldater i et gammelt billedarkiv. I et annet verk blir en navnløs by levende gjennom gjenstander som vises frem på lysbilder. Tiden har løpt fra et busskur; nå ligger det utslått på asfalten som en ruin. Kunstverkene er visuelt slående, og de kommuniserer. Noen enkle figurer klippet ut i papp henger på et stativ: et pilleglass, grove arbeidshender, en klokke, et herjet kvinnefjes. Og i bakgrunnen et par beskyttende, omsorgsfulle hender. En viktig del av kvinnenes historie har blitt synlig.  

Utenforskap eller eksil

Vi trenger ikke mer enn et par ord før vi aner det prekære i situasjonen. I Nayara Leites Meus Caros Amigos utveksles det postkort mellom Norge og Brasil. Meksikaneren Sara Ortega lar emigranter som søker opphold i Norge skrible på veggene i verket Cold & Salty. Vi fornemmer angsten, lengselen og euforien. Noen er svært poetiske, som dette diktet: 

The weight of my country’s insecurity    
upon my shoulders relived. 
Safety walks.
Safety walks.
Safety walks.
To be able to walk at night without
fear.

To be able to walk.

I særklasse

I videoverket Crew Deck har skipet blitt et bilde på dagens eksistensielle unntakstilstand. Koronabefengte skip ligger og dupper på havets overflate. De får ikke legge til havn noen steder. Historien begynner med et cruiseskip som glir sakte innover mot Bergen. Dale Rothenburg er ikke bare kunstner, men har også vært en del av mannskapet i flere år. Denne erfaringen utnytter han til fulle gjennom en fordobling av blikket. Perspektivet veksler mellom nærhet og distanse. Det er mesterlig fortalt. 

Allsidige studenter

Det er ingen enkel sak å lage en utstilling med 21 studenter som har hvert sitt kunstprosjekt. Men her snakker verkene sammen uten at det kjennes påtvunget. Og ingen er overflødige. Det skyldes også kunstnerne. De behersker mange og kompliserte teknikker, og ofte de samme, selv om de kommer fra ulike fag. Lydverket One day at the Sea, hvor vi kan høre tidevannet, er, for eksempel, laget av en keramiker.

Utstillingen ender i en hyllest til denne tverrfaglige tilnærmingen. Tre kunstnere er samlet i et eget, avskjermet rom. Det er mørkt, men lysene flakker og en «skeiv», ung mann danser heftig på en video. I et hjørne står sokkelen med krone. Det gamle maktsymbolet ligger og skinner på en fløyelspute. Eller blinker det, for å signalisere fare?

Siri Meyer