Fremskrittets tyngde

Rickhards malerier og tegninger balanserer nemlig mellom to verdener: De er saklige på en litt kjølig og distansert måte samtidig som uttrykket er lekent, til og med nostalgisk. Motivene er gjerne rolige og hverdagslige, fra hjemmet eller landsbygda, men inneholder også uromomenter som for eksempel krigsmaskiner. Det er et tydelig skille mellom det åpne, lett gjenkjennbare og det som er skjult – for eksempel underjordiske, udefinerbare konstruksjoner. Forholdet mellom det lyse og det mørke, som antydes i utstillingstittelen, er sentralt.

Uskyld i alvor

For å ta det humoristiske først: Et av de første maleriene som møter meg i utstillingen viser en liten menneskefigur ved noe som ligner et demningsanlegg. Vedkommende står på kanten av et stup, og store mengder vann fosser ut av demningen og ned i juvet. Som for å poengtere vannets krefter er det malt inn noen små piler i retningen det beveger seg. På samme måte er det tegnet opp en sirkel rundt menneskefiguren, som en presisering av dennes prekære situasjon. Den deskriptive bildetittelen, Utsatt figur studerer en foss i flom, virker som et forsøk på å beskrive dramaet så nøkternt som mulig, og får dermed et komisk tilsnitt. 

Maleriet er imidlertid et eksempel på en sober tematikk som går igjen hos Rickhard, nemlig enkeltmenneskets møte med den destruktive effekten av våre egne teknologiske fremskritt. Det viser seg i de mange maleriene av eneboliger hvor et kampfly svever rett over hustaket. Man kan også lese inn et økokritisk budskap i alle motivene av hogstfelt og industrielt landbruk. Maleriet Figur mot rødt fugleskap, for eksempel, viser en perpleks person som står foran et stort skap med utstoppede fugler, laboratorieutstyr, maskiner og et gammelt lokomotiv. Kan hende har dyrelivet blitt utryddet og finnes nå kun på utstilling sammen med teknologien som ødela det.

Oppmålt og avmålt

Kunsten til Rickhard fremstår imidlertid aldri overdrevent emosjonell eller banal. Noe av grunnen til det bunner nok i at det visuelle uttrykket er inspirert av gamle instruksjonsbøker, skjemaer og diagrammer. Resultatet er at motivene, gjennom denne stiliseringen, gis et større tolkningsrom. De nitide oppmålingene, de kunstige menneskene og maskinestetikken hinter om at vi bare er små tannhjul i en større, skjult sammenheng. Motivene ligner ulike tablåer, og når Rickhard i tillegg maler inn fargeprøver, ledninger og rør langs lerretets ytterkant, blir verden virkelig en scene.

Helhetlig er utstillingen en glede å bevege seg gjennom. Idet jeg vandrer fra rom til rom møter jeg på digre malerier som strekker seg fra gulv til tak. Med sine tykke rammer ser de ut som hemmelige rom, kanskje forstørrede luker fra en adventskalender. En annen vegg er dekket av i underkant av 200 små tegninger. De finurlige detaljene, nivåforskjellene i noen av maleriene og den rike fargepaletten er en fest for øynene. Det at verkene er supplert med interessante (og befriende upretensiøse) uttalelser fra kunstneren selv, hvor han åpent forteller om sine tanker rundt kunsten, fungerer utmerket her. Til sammen er Før og etter solnedgang en utstilling som er like visuelt fengslende som den er tematisk tankevekkende.

Eline Bjerkan