fbpx Kunst som juridiske tankeredskaper

Kunst som juridiske tankeredskaper

Steinar Haga Kristensen: Samfunnsornament, 2019 © Steinar Haga Kristensen/BONO  KORO/Foto: Werner Zellien
Den nye kunsten i Domus Juridica reflekterer svært godt over jussens opprinnelse og praksis. 

Til venstre for trappeoppgangen til de mange etasjene til det nye Domus Juridica på Tullinløkka, etasjer som tårner seg oppover mot glasshvelvingen høyt der oppe, finner du Steinar Haga Kristensens Et samfunnsornament (2019). Verket er utført i den tradisjonsrike fresko-teknikken, hvor pigmentene preges rett inn i murveggen. Kristensens veggmaleri viser en mangfoldiggjort figur som strekker seg i de fulle 16 meterne fra veggens begynnelse til den slutter ved inngangen til en heis. Figuren kan betraktes som både individ og kollektiv, som borger og samfunn, tenker jeg, før jeg blir stående ved enden av maleriet og grunne over hvordan den gjentagende figuren – som uansett er et menneske – overrekker et dokument til en tydelig adskilt figur som er mottager i enden av figurserien. 

Verket gjentar noen formelementer fra et sentralt verk i modernismen, nemlig Marcel Duchamps Nude Descending a Staircase, no 2 (1912) hvor en naken kvinne er formalisert ut fra kroppsbevegelsens utstrekning i tid ned trappetrinnene. Maleriet er en opphoping av en rekke øyeblikk i en kubistisk sammenvridning av de ulike posisjonene kroppen hadde på de foregående trinnene. Et komprimert tidsbilde transformert til rom, til stil, til en overgangsfigur mellom kvinneakten i kunsthistorien og kroppen som råmateriale for kubismens abstraherende blikk på kvinnekroppen. 

I Kristensens verk er det ikke den nakne kroppen som gjennomgår en stilistisk forvandling og ornamentering av tidsforløp, men lovens opprinnelse og historiske substans. Rekken av stiliserte menneskeskikkelser som går forut for overrekkelsen av dokumentet står, kan man si, for mengden menneskeliv, tanker, følelser og forhandlinger som skal til før en lov formaliseres og kan overrekkes samfunnet, ettertiden, befolkningen. Vi kan også se overrekkelsen som tenkning rundt en juridisk ur-scene: Kontraktinngåelsen. Det juridiske dokumentet er også en materialisering av forholdet mellom mennesker, for å trekke på Karl Marx analyse av varen. Det gjør virkelig noe som ellers kun er forestilt, abstrakt. Det er ikke bare partene som signerer en slik pakt her og nå som står bak en slik pakt, men historien om tradisjon, praksiser, som har pågått i kanskje hundrevis eller tusenvis av år før det har funnet sin juridiske, offentlige form. Selve akkumulasjonens faktum, det at det skal mange menneskers vilje og ønsker til for å ende med lovens bokstav, kommer til syne hos Kristensen gjennom fremvisningen av det kroppslige mangfoldet. Det er lett på å se seg blind på endepunktet – i denne sammenhengen: loven – men det er jo mengden av mennesker og historien om dem som fører frem til et slikt punktum. Dermed er det også på sin plass å løfte frem folket som et samfunnsornament, som jo også er verkets tittel.  

Et siste alternativ er å tenke seg mengden som leder frem til overrekkelsen (eller kontraktsinngåelsen) som demokratiets kjerne: Dette er folket, eller et kollektiv, som krever sin rett og gjør retten synlig ved å overrekke det som et krav til en myndighetsperson. Kanskje noen vil stevne staten for dens misgjerninger? Her er det en fin korrespondanse til Marianne Heiers verk (se lenger ned). 

Tiril Hasselknippe: Queens of the Tear Duct, 2019 © Tiril Hasselknippe  KORO/FOTO: Werner Zellien

I forholdet mellom det abstrakte og det konkrete, mellom praksiser som regulerer menneskelig samkvem og lover som påbyr og forbyr, er det naturligvis mange avveier og omveier underveis. Kanskje vi kan forestille oss utviklingen av lov og rett som en regi av slike regulerende tiltak snarere enn noe som i utgangspunktet er en direkte inngripen? Det kan man i hvert fall lett tenke når man betrakter Tiril Hasselknippes transparente, blålige epoksy- og glassfiber-skulpturer Queens of the Tear Duct (2019). Verket er riktignok utformet med tanke på veier og antikkens akvedukter, men de juridiske formenes irregulære og foranderlige tilstivning og oppmykning gjennom århundrene er en mer nærliggende assosiasjon. I likhet med Kristensen lager Hasselknippe et ornament ut av lovens utforming, bevegelsesmønstre, men verket er ikke like artikulert som bilde på lovens opphav. Et dekorativt og aktiviserende tankebilde i sammenhengen er det, uansett. 

Lotte Konow Lund er mer rett på sak i sitt sylskarpe, teatrale verk Rettstegning (2019), hvor et omriss av interiøret i lagmannsretten i dets rette dimensjoner dannes av fliser på gulvet i første etasje. Det er flere aspekter ved dette verket som gjør det spesielt vellykket som stedsspesifikt verk. For det første er det et sinnbilde på hva loven i det hele tatt er – ikke som lovverk, men som sted, som arkitektur og geografi. Å minne jurister in spe om at lov og rett ikke er noe abstrakt, men er høyst konkret nedfelt i hvordan maktens asymmetriske forhold mellom for eksempel fornærmet, tiltalt, dommer og forsvarer kommer til uttrykk i regien av rommet, er helt avgjørende for å tenke grundig rundt retten som spill mellom ulike maktposisjoner. Ikke som en nøytral utøvelse av rettens prinsipper. Men aller mest er det en viktig nøkkel til å forstå retten som teater. Det er jo slik – selv om det ofte glemmes – at det er hvor godt de forskjellige aktørene spiller rollene i rettsrommet som gjør at en rettssak går «din» vei. Ikke nødvendigvis om du er skyldig eller ikke (hvis dét er spørsmålet). Som den slovenske filosofen Slavoj Žižek påpeker1 er til og med fornærmedes fremførelse av sorg eller traumatiserte tilstand avgjørende for hvordan en saks utfall blir. Er du ikke tilstrekkelig sammenhengende i forklaringen om du er voldtatt, for eksempel, kan det svekke fornærmedes troverdig.

Lotte Konow Lund: Rettstegning, 2019 © Lotte Konow Lund/BONO KORO/Foto: Werner Zellien

Det ekstra finurlige er at denne todimensjonale utgaven av rettens rom faktisk befinner seg på samme sted som fakultetets kantine, altså «scenen» hvor ansatte og elever vil innta sine måltider og kopper kaffe i årene fremover. Igjen er det en romlig refleksjon som settes i scene, for verket kritiserer den endimensjonale forestillingen om at rettens primære sted er rettssalen: I virkeligheten er jo enhver sosial virkelighet et rom hvor nettopp rettens koordinater direkte eller indirekte påvirker hvordan vi oppfatter oss selv og andre. Det er også interessant hvordan Konow Lund fremkaller et rom i rommet, altså to sosiale rom på samme sted – et uformelt og et formelt – for på den måten minner hun oss om hvordan ethvert rom vi faktisk befinner oss i hjemsøkes og/eller defineres av andre rom og reglene som gjelder der. Poenget understrekes ytterligere ved at verket strekker seg utenfor fakultetets vegger: Tilskuerbenkene til verkets skisse av lagmannsretten er lagt ut i passasjen utenfor fakultetet, altså utendørs. Slik får Konow Lund sagt at andre steders skuespill eller regelverk ikke bare hjemsøker de stedene vi befinner oss i, men kan være mer formgivende for dem enn vegger, tak, dører og vinduer. Immaterielle forestillingsrom kan sperre inne og frigjøre mer enn hva fysiske rom er i stand til.  

Marianne Heiers verk ACT (2019) er også sterkt. Men i stedet for å åpne for andre rom i rommet, legger hun til rette for en revne i det juridiske rommets symbolske, nøytrale dimensjon. Loven skal jo beskytte de svakeste, eller slik liker vi gjerne å tenke rettssystemet, ihvertfall. Men hva så med statsløse flyktninger? Under åpningen av fakultetet (og kunstverkene) holdt Marianne Heier en tale ved sitt verk, hvor hun påpekte at loven ikke er lik for alle, og at det alltid vil være et OSS og DEM, noen som er innbefattet av loven og noen som ikke er det. Hun sa: «Navnet mitt, nummeret mitt, festet i loven, ligger rundt meg som en ekstra hud. Går foran meg gjennom byråkratiet og tar av for papirkutt fra dokumenter på avveie. «Streng og rettferdig» berører ikke meg.2» 

Marianne Heier: ACT, 2019 © Marianne Heier/BONO KORO/Foto: Werner Zellien

Heiers verk tar utgangspunkt i kurdiske flyktninger som burde fått oppholdstillatelse etter vanlig lovpraksis og ratifiserte internasjonale avtaler. Men i Norge har fått avslag. Flyktningene befinner seg dermed i et limbo fordi de hverken har midler selv eller har lov til å tjene penger (ta arbeid). De har hverken mulighet til å skaffe seg telefon, fast adresse, åpne en bankkonto, gå til lege, eller låne bøker på biblioteket. De kan egentlig ikke eksistere, slik vi andre kan det, og sitter i praksis i fengsel i norske mottak i årevis. Heiers verk befinner seg i biblioteket på fakultetet og består foreløpig av en plakat med utsnitt fra saksdokumenter når det gjelder flyktningene pluss en massiv larvikitt-stein med glassdeksel som, med tid og stunder, skal huse alle saksdokumentene i rettsprosessene rundt de kurdiske flyktningene. NOAS (Norsk organisasjon for asylsøkere) saksøker staten på flyktningenes vegne og Heier har stilt nesten hele budsjettet hun fikk til rådighet for sitt bidrag til fakultetet til deres disposisjon. Hun føyer seg inn i rekken av subjekter som har jobbet for å utvide lovens «vi» eller «oss» til å inkludere flere, i dette tilfelle de nærmest rettsløse flyktningene, og poengterer at et slikt arbeid er helt essensielt for å gjøre lovens bokstav og praksis virkelig rettferdig. I talen sier hun: 

«Fortsatt har statsløse i Norge i praksis ikke noe vern. Dette er ytterkanten. Det er her vi trekker grensen. De får ikke bli, de kan ikke dra. De sitter i våre mottak, sover under våre broer, går i våre gater. Vi som er på den riktige siden, vi som omfattes av VI-et, kan bare prøve å forstå. Hvordan grensen vi trekker skjærer gjennom noens liv. Hvor utsatt man er når man ikke har verken rett eller plikt. Hvor kaldt og hardt og grått det er utenfor loven, når hele verden blir et fengsel. Hvordan det kjennes å se vår verden, håpet og mulighetene, glitre som en stjernehimmel gjennom bittesmå hull i den tynne, men ugjennomtrengelige hinnen som skiller DEM fra OSS. Som skiller DEM fra livet de skulle levd.3»

Både Heier, Konow Lund, Hasselknippe og Kristensen viser – i regi av kurator Elisabeth Byre og Harald Fenn (KORO) – virkelig hva kunsten kan brukes til, hvordan den kan være nyttig for samfunnet, i det nye juridiske fakultet. De løfter frem aspekter ved lov og rett som ikke vanligvis er så synlig, rett og slett. Verkene er til og med realisert demokratisk, for siden den gang de ble invitert til konkurransen har de vært enige om å dele budsjettet seg imellom broderlig og søsterlig i stedet for å dyrke vår tids enerkultur. Demokrati i praksis. 

1 Slavoj Žižek: Vold (Forlaget Philosophia, 2008). 
2 Talen stod også på trykk i Morgenbladet 24.1. Det er fra den trykte teksten jeg siterer her. 
3 Ibid. (samme sted). 

kjetilroed@gmail.com

Anmelderen hadde ikke mulighet til å besiktige Lars Rambergs verk, som også inngår i kunsten på det nye fakultetet, så dette er beklageligvis ikke med i denne vurderingen.

Stikkord

Hold deg oppdatert med vårt ukentlige nyhetsbrev.