Byens kunstneriske konnotasjoner

Lars Mørch Finborud er ute med ny bok: Vi lider av sol, vi lider av regn, 2022, Gyldendal. Omslagsdesign: NODE Berlin.

Lars Mørch Finboruds Vi lider av sol, vi lider av regn knytter Oslos omgivelser sammen med levd liv i et flettverk som trigger nysgjerrigheten.

BOK
Vi lider av sol, vi lider av regn
Lars Mørch Finborud
Gyldendal
Roman, 272 sider

Omslagsdesign: NODE Belin

Vi lever våre liv omgitt av vegger, transportmidler, parker og offentlig kunst. Enkelte deler av våre omgivelser har vi et aktivt forhold til: Vi setter pris på en fasadefarge, en gates utsikt, en inngangsdør til en barndomsvenn. Likevel er det store deler av våre omgivelser som går oss hus forbi: Vi har ingen konnotasjoner å trekke. I sin nyeste roman åpner Lars Mørch Finborud opp stadig nye detaljer av Oslo som vi kan rette oppmerksomheten vår mot, der han trekker fram de utallige trådene som inngår i en by.

Oppvekst og utvikling
Romanens første del er titulert «Røtter kaster ingen skygge», og griper tilbake til en Oslo-barndom, infiltrert i både konvensjonelle og ukonvensjonelle byrom. Oslo er et konstant bakteppe, med stadige referanser til gatenavn og bygg, brygger og stillas. Det virkelig medrivende er likevel hvordan byens utvikling skildres. Her er det ikke bare guttegjengen som vokser opp, også Oslo går gjennom stadige hamskifter. Aker mekaniske verksted blir Aker Brygge, Festningstunnelen bygges, Vestbanen lukkes, Nasjonalmuseet skal åpne. Her er en runddans av «sanering, konstruering og omregulering [som] ingen ende vil ta». Midt i byutviklingsstrømmen går vår nære norske historie sin gang, guttene blir eldre, og denne sammenblandingen mellom mennesker, by og historie gjør andre romaner som kun bruker Oslo som et bakteppe til skamme.

Forteller på kunstjakt
Romanens første del speiler den tredje og siste: «Døde kunstneres dunster». Fortelleren Lars har blitt voksen, men fortsatt beveger vi oss mellom de personlige beretningene og det offentlige rom, nå tettere knyttet opp mot enkelte kunstverk. Her er det særlig den offentlige, men noen ganger skjulte, kunsten som er omdreiningspunktet. Særlig entusiasmeskapende er jakten på Guttorm Guttormsgaards utsmykning av Avdelingen for ernæringsvitenskap ved Domus Medica: Her løpes det i trapper, halses mellom kontorer og lunsjrom, og iveren etter å oppleve dette verket til det fulle smitter over på leseren. Slik fungerer også store deler av romanen. Hele veien presenteres biologi, kunstnere, verk og omgivelser man får lyst til å oppsøke, lese seg videre opp på – samtidig som Finborud sjeldent bikker over i det belærende.

Årstidenes rytme, bevegelsen i byen
Språket til Finborud er suggererende, rytmisk: I romanens første del trekker han oss hele veien tilbake til det stedlige, og gjentar det definerende ved rommet han oppholder seg i. Når han snakker om tiden de hang og tagget på jernbanelinjen høres det for eksempel slik ut:

[S]tartet Fargerike Gatekunstnere på skinnene, men alle lo av navnet på crewet, så vi ble Children Destroying Earth på skinnen. Ingen vitner og forbipasserende på skinnene, så vi kunne øve og terpe så lenge vi ville på skinnene. Dagen etter betraktet vi hverandres kunst, ga tyn og smisk på skinnene, hetset og hundset på skinnene, diskuterte stil, farge og outline på skinnene.

Teksten drar deg hele veien videre i et voldsomt tempo, men det er noe befriende i det, slik Finborud senere definerer det befriende i å observere offentlig kunst på gjennomreise: «Det er som offentlig transport og offentlig kunst hører sammen, en forbipasseringens estetikk, en underkjent sjanger, som bilmusikk, kunst som inntas i de små stundene hvor vi stiller uforberedt, hvor vi er på gjennomreise i vårt eget liv».

I romanens andre del, «Vi lider av sol, vi lider av regn», knyttes reisen gjennom livet opp mot naturens rytme. Her går teksten over til knekkprosa, og vi følger fortelleren i vandringer i Botanisk hage. Kunst og by viker plass for et fokus på trær som blomstrer, løv som faller, men ikke raskt nok, slik at «mennesker/[...]assisterer / Naturens død / De vil ha en hurtigere / Mer avklart død / Lyden av løvblåsere». Denne årstidsrytmen kobles også på bevissthet over eget forfall: «For det er din plikt / Å slipe ned / Legemet / Du ble utstyrt med / Jorden liker ikke / Å få tilbake  / Lettbrukte kropper».

Slik blir Finboruds roman en bok som viser vekst og forfall i by, natur og mennesker. Hele tiden arbeider romanen med å gi omgivelsene tyngde ved å utvide vår kunnskap om dem, om det er snakk om blomster, skulpturer, tidligere beboere av en bygård eller fortellerens egne stedsspesifikke minner. Slike vidtfavnende og sirklende tekster blir det god lesning av.

    Stikkord