Klaustrofobisk steintid

BOK
Leander Djønne
Oskespiralen
Roman, 217 sider
Forlaget Oktober
Bokomslag: Fredrik Auster
Forsidefoto: Leander Djønne

«Det var Fjellet si tid. Steinen si tid. Ei tid menneska ikkje begrip der dei klamrar seg til hastige lagnadar og går attende til jord i same stund dei er komne inn i verda». Slik starter Djønnes første roman Oskespiralen, som hever blikket fra våre små, jordlige liv inn i slekters gang, ja helt opp til geologiens lange tidsperspektiv.

Det første kapitlet har tittelen «Steinen», og legger sansningen nettopp til fjellet og steinen som rolig betrakter omgivelsene, og i liten grad lar seg affisere ved «store snøskred som braut ned skog, reiv med seg jord og stein, knuste hus». I bokas andre kapittel introduseres de første menneskene, Faren og Mora, og her utvides tidsglidningen til å gjelde også i det menneskelige: Faren drar Moren etter håret, myrder henne og lemper henne på fjorden, men måten Djønne skildrer det hele på gjør at scenen like gjerne kunne vært satt til en bibelsk urtid som den moderne virkeligheten vi senere forstår at vi er i. Vi presenteres også for Sonen og Broren, og navnene som peker mer i retning av arketyper enn individer gjør sitt for å skape sus av slekt og arvesynd. Hele veien holder romanen slik fast i «naturens langsame dramatikk, det store spelet ingen er løyst frå».

I arvens vold
Selv om naturen og geologien står som en uoppløselig ramme i teksten, er det ikke fritt for dramatikk også i den nåtidige, menneskelige tidsskalaen. Med morsmordet blir volden tidlig uttalt, og vi forstår raskt at denne var til stede i Farens familie, og så har gått ned gjennom Morens og Farens samvær til Sonen og Broren. Disse to har løst farsarven på ulikt vis: Den første ved å bli drapsmann og overgriper, den andre ved å la seg frelse av Gud. Når romanen åpner holder Sonen på å bli løslatt fra anstalten han har sonet i, og sammen legger brødrene ut på en ferd tilbake mot farsgården, lokket av morens kall.

For selv om moren ånder ut første gang vi møter henne, fortsetter hun å være en kraft i romanen, et lys som kan forstå geologiske tidsspenn, sprenge fjell og bebo både mennesker og fugler, eller som Djønne formulerer det er hun en «lynande pil gjennom vidopne rom», der hun

«glei mellom tektoniske lag […] ned mot botnen av fjellets eldgamle røter. […] Ho kjende eit sugande nærvære, som ho inngjekk i fjelltidas krinsløp. […] Ho kjende alle arters rørsler gjennom tida, endringane i jordas omløpsbane. Ho såg enorme vassmengder bundne opp som is. Istiders byrjing og slutt.»

Slik tar hun opp i seg fortiden, fjelltiden, og fører den inn blant menneskene.

Legge stein på stein til det hinsidige
Moren er ved sin død en kontakt mellom menneskene og det jordiske kretsløpet, men også de andre karakterene viser en dragning mot det som er hinsides sin egen livstid. Også Faren trekkes mot fjellet, og går mutters aleine rundt på vestlandsgården sin og bryter stein fra Ura som han deretter stabler inni bygningene, for «[b]erre arbeidet med steinanae stogga det svarte hòlet som grov seg ut i han». I et fåfengt botsforsøk lengter han etter å bli kvitt minnene, og få inngå i den geologiske tiden: «Og han skulle leggje seg ned i endeleg kvile. Ned i ei forsenking mellom steinane. […] Der skulle han møte den store tida. Verte eitt med steinane. Gli inn i fulkommen ro».

Også de to barna lengter ut over seg selv: Sonen distraherer seg med tanker om atomkrig og «oppløysinga av ein heil sivilisasjon. Ei trøyst i at verda forsvann. At alt vart til inkje. At det hende i ei ubetydeleg tid. Inga tid i det heile. Ei lita tid blant store tider», mens Broren ikke trenger å «tenkje på kva som føregjekk ute i verda, for han visste om ei betre framtid. Ei ny verd ville kome». Frelselsen er i en oppløsende «hemn som frå langt attende i tid», eller i Guds rike.

Det er noe dypt urovekkende i hvordan karakterene skrives inn i fortellinger som spenner videre enn dem selv. På ett plan kan man se på slike lange linjer som frigjørende for enkeltmenneske, men hos Djønne gir denne horisonten det hele et deterministisk og dystert preg som ikke gir grunn til optimisme verken for enkeltmenneskene eller menneskeslekta. Her er det snakk om «ei ur-bør som veks i mennesket. […] Det forsvinn ikkje, men kjem attende i generasjonar.[…] Går attende til sjølve byrjinga».

Frelsa, fjellet, språket
Djønne har tidligere laget tre filmer som griper tak i geologiske perspektiver og linjene mellom fortid og nåtid, natur og menneske: «Kvardagsstein», «Bytestein» og «Søkkjestein», og det er også han som har tatt fotografiet av steinhula som preger bokomslaget. Det er ikke tvil om at han sitter på kunnskap og interesse for forbindelsen mellom fjellets bestandighet og menneskenes hurtige og kortsiktige aktivitet. Dette gir utslag i en veldig språklig oppmerksomhet mot fjell og fjord, og en vilje til å dra menneskelivet inn i det arkaiske.

Språklig får det utslag i et noe tungt, men poetisk språk, som gjør at romanen krever at du bruker tid. Samtidig gir Djønne oss underfundige formuleringer, som det å omtale et menneske på en bussreise som «ein stillesitjande kropp i rørsle». Djønne fremmaner også et ekstremt ubehag i skildring av kroppslige fornedringer. Likevel oppleves det tidvis som vel tungt med all denne frelsen, alt dette fjellet, all denne oppløsningen av enkeltindividet i skyld og forsoning.

Men, når det er sagt: kanskje er det ikke mulig å tenke oss inn i en menneskeslekt og en geologisk tid, uten at det hele blir litt klaustrofobisk.