Dan Graham: "Uten tittel", 1996

Kort innføring i Dan Graham: Uten tittel, 1996

Verkene i Skulpturlandskap Nordland har møtt ulike skjebner siden den første skulpturen sto ferdig for 30 år siden. Noen har blåst på sjøen, andre har sunket hen i relativ glemsel, eller blir møtt med et skuldertrekk. Prosjektet som helhet fikk den kanskje tvilsomme æren som «postmodernismens siste utpost» i en kommentar på nettstedet Kunstkritikk i anledning 25-årsjubileet i 2015. Til tross for det har mange av verkene ute i det nordlandske landskap blitt severdigheter og på det nærmeste ikoner for samfunnene de er plassert i.

Dan Grahams paviljong Uten tittel, en glass- og stålkonstruksjon som troner i strandkanten like ved E10 nord for Henningsvær, er blant sistnevnte. Med den nærmest obligatoriske skepsis som blir kunst i offentlig rom til del, fikk skulpturen riktignok nidnavnet «dusjkabinettet» – man kan gå inn i konstruksjonen gjennom en skyvedør – allerede før den offisielle avdukingen i 1996. «Dusjkabinettet» består, men er nok med tida blitt mer å regne som et lekent kallenavn på en man har kjær. Uten tittel er en av de mest spektakulære og populære attraksjonene i skulpturlandskapet, og det går knapt en dag gjennom sommerhalvåret uten at man ser forbipasserende parkere bilen og flokke seg foran skulpturen, ivrig knipsende med mobilkameraene.

Hva tar de bilde av? Skulpturen, naturligvis. Men enda mer seg selv. Uten tittel ser tilbake på deg like mye som du ser på skulpturen. Verkets reflekterende glassfront mot sjøen lager et buet tivolispeil som vrenger om på betrakterens speilbilde og omdanner fjordlandskapet bak til en både magisk og komisk topografi.

Det vil alltid være en utfordring å tilføre noe kunstnerisk til et naturlandskap som har mer enn nok å by på fra før. Grahams tilnærming klarer det paradoksale kunststykket å gjøre både fjellene og betrakterne til utflytende, klovneaktige framtredelser, og samtidig øke Lofoten-landskapets overveldende og uutgrunnelige tilstedeværelse.

Graham, som døde tidligere denne måneden, 79 år gammel, regnes som en av konseptkunstens sentrale skikkelser. Han var kjent for sine mange teoretiske skrifter om alt fra rockemusikk og astrologi til «kunst som sosialt tegn», og for sitt arbeid med film, installasjoner og arkitektur. De mange paviljongene i glass og metall reist verden over – det finnes tre av dem i uterom ulike steder i Norge – er hans tydeligste kunstneriske signatur. Paviljongene referer til kontorbygninger og offentlige miljøers glassfasader, og i videre forstand den relative transparensen i økonomiske og politiske strukturer. Samtidig legger spillet med glasset som et smartspeil – som både reflekterende og gjennomsynlig – til rette for å se seg selv som både betrakter og betraktet.

I møte med Uten tittel blir man umiddelbart en del av kunstverket man ser på. «Uten folk tilstede ser de ut som minimalistiske skulpturer, men det er ikke hva de er ment å være», sa Graham selv om paviljongene. «De endres av sola og lyset. De forholder seg til landskapet, men også til betrakterne som betrakter hverandre, fra innsiden og fra utsiden. De handler om tid, og om felles erfaring.»