Mellom et ute og inne

Solveig Lønseth, VINDR, 2020. Trekk, 111,1 x 48,2 cm og AUGA, 2020, fusjonert Bullseye-glass, 34,5 x 41,6 x 0,6 cm. © Solveig Lønseth / BONO 2022. Foto: Verksted Innlandet.

Kunstnerne Siri Leira og Tarald Wassvik flyttet 2017 til det lille tettstedet Saksumdal utenfor Lillehammer, og har siden den gang drevet visningsrommet Saksumdal Tempel i bygningen innerst på eiendommen. Saksumdal Tempel ble nylig innlemmet i Norsk Kulturråds arrangørstøtteordning, og det kunstnerdrevne visningsrommet regnes i dag som en viktig aktør blant landets kunstnerdrevne plasser.

Eivind Slettemeås (ES): En gang var stedet dere bor på en landhandel kjent som Svilosenbutikken. Nå heter det Saksumdal Tempel og signaliserer et stoppunkt i landskapet. Hva var utgangspunktet for å starte et visningsrom for kunst i disse omgivelsene?

Siri Leira (SL): Det startet av nødvendighet, kanskje. Vi var helt nye her og den første impulsen var å skape noe ut av stedet. Skulle vi få noe til å skje måtte det bli gjennom det vi kan, som er kunst, i motsetning til å drive en landhandel, for eksempel.

Tarald Wassvik (TW): Det er karakteristisk for området at man må gjøre ting selv, enten man driver en liten gård eller et verksted. Så på mange måter ble det et naturlig møte, ettersom det kunstnerstyrte feltet vi var vant med også var veldig DIY.

 

Solveig Lønseth, VINDR OG AUGA, 2020. Oversiktsbilde. © Solveig Lønseth / BONO 2022. Foto: Verksted Innlandet.

TW: Siden vi eier bygningene har vi gitt oss selv et langt tidsperspektiv. Det er en slags pakt om at vi skal jobbe i vårt eget tempo, og at vi ikke trenger å målrette oss mot publikumsgrupper for å få hjulene til å gå. Vi er ikke avhengige av å betale høy husleie hver måned, det er heller ikke verdens undergang om vi ikke har en utstilling noen måneder. Vi kan la det gro sakte og unngå de mer aggressive  publikumsstrategiene.

ES: Kunstnernes intervensjoner, i den grad det er prosjekter som setter spor i bygget, er forsiktige. Det kan virke som om det på et tidlig tidspunkt oppstår en dialog med bygget og stedet som en pågående prosess?

SL: Kunstnerne vi inviterer får hele bygget og stedet til disposisjon. Det har vært overraskende få voldsomme inngrep så langt, av typen Gordon Matta-Clark med splitting av bygget med motorsag. Da har det heller handlet om å legge til, eller å gå i forsiktig dialog med eksisterende bygningsmasse. Prosessene og samtalene mellom oss, kunstnerne og stedet er alltid viktig. Vi vil definere Tempelet over tid, med prosjekter som fylles naturlig inn. Også med tanke på årstider. Å ikke ha altfor stramme rammer i forhold til tid er veldig viktig, selv om vi gjerne setter en åpningsdato og inviterer inn til visning.

Anders Hergum, Fassadenplanung, 2019. Oversiktsbilde. Foto: Fassadenplanung.

Vinden er verket

ES: Kan dere gi eksempler på kunstprosjekter som synliggjør temaer eller paradokser som er viktig for Saksumdal Tempel?

TW: En ting er tenkningen og ideene om stedet, en annen ting er sansningen og den kroppslige erfaringen i møte med omgivelsene og bygget. Uansett hvor konseptuelt orientert man er, så jobber man også med sanseopplevelser, møter mellom kroppen og verden. En utstilling som tydeliggjorde det aspektet er Solveig Lønseth «VINDR OG AUGA». Apropos små inngrep, tok hun ut tre knuste vindusruter og satte inn håndlagde glass laget sammen med glasskunstner Jeanne-Sophie Aas. Tanken om det kontemplative rommet synliggjøres med de fargede glassene, som i et kirkerom. Når sollyset faller inn ser det annerledes ut enn i gråvær. Og fokuset på selve bygget forstørres, fordi man blir gående å se på nesten alt annet enn kunstverkene, alt etter hvordan lyset treffer i rommet.

SL: Det ene verket var også en knust rute som hun ikke erstattet, og poengterer forholdet mellom inne og ute. Trekket fra vinduet er understreket som materiale i verksbeskrivelsen.

TW: Utstillingen var første gang Lønseth jobbet med glass-fusjonering, noe hun har jobbet videre med i ettertid. Vi har vært opptatt av at vi skal tilby kunstnerne noe i form av et brudd – eller en mulighet for å jobbe med noe nytt. Enten det er nye tanker eller metoder som kan være med videre, uavhengig av oss.

Solveig Lønseth, VINDR OG AUGA, 2020. Oversiktsbilde. © Solveig Lønseth / BONO 2022. Foto: Verksted Innlandet.

ES: Hvis dere skal trekke frem ett prosjekt som har vært definerende for Saksumdal Tempel, hva vil dere nevne da?

SL: Vi bidrar i Nasjonalmuseets åpningsutstilling «Jeg kaller det kunst», sammen med Anders Hergum, om å stille ut «Fassadenplanung», som opprinnelig ble laget for Saksumdal Tempel i 2019. Det har utviklet seg til en lang dialog om prosjektet i Saksumdal, der han laget et nytt inngangsparti til bygget. Dette er demontert og saget opp i moduler, for å kunne flyttes til Nasjonalmuseet og monteres opp igjen. Det er nå montert i museet ved hjelp av et stillas vi tidligere brukte som uteverksted her.

TW: Når man kommer inn til utstillingen fra ene siden får man det litt i fleisen, og må se gjennom, eller gå rundt for å se utstillingen bakenfor. Vi poengterte ovenfor museet, at vi ville det skulle være en blanding mellom et skulpturelt objekt og en inngang til den egentlige opplevelsen, som er utstillingsrommet og de andre kunstnernes bidrag. Ikke ulikt tempelet hos oss, så er den en fasade for et visningsrom, en lovnad om å komme inn til noe annerledes, som kanskje blir holdt.

    Stikkord