Fortidens og fremtidens kamper

Stillbilde fra filmen Historjá. Broderi for Sápmi (2022) av Thomas Jackson. Foto: Mer Filmdistribusjon

Thomas Jackson har laget en vellykket kunstdokumentar om samiske Britta Marakatt-Labbas liv og kunst. Likevel handler filmen om så mye mer.

Med dokumentarens grep, kunstens kraft og hennes individuelle historie i den større historien om samisk kultur, makter Jackson å fortelle særdeles mye på halvannen time. Først og fremst handler filmen om reindrift og tap.

Da forfatteren Magnar Mikkelsen for mange år siden ble intervjuet i sitt hjem i fiskeværet Veidnesklubben, 260 kilometers kjøring fra kommunesenteret på Finnmarkskysten, om hvordan det var å bo på et sted der det ikke skjer noe, svarte han: «Det er jo her alt skjer», og pekte på naturen rundt seg. I alle fall husker jeg det omtrent slik. Den samme følelsen får jeg av dokumentaren Historjá. Broderi for Sápmi, om kunstner Britta Marakatt-Labbas liv og kunst. De små hendelsene, de store dramaene, alt som har betydning for våre små liv, enten vi er klar over det eller ikke, skjer i naturen.

Britta Marakatt-Labba, født i 1951 i Ađevuopmi/Idivuoma på svensk side av Sápmi, vokste opp i en reindriftsfamilie og giftet seg senere inn i en. Om vinteren var familien på svensk side, og om somrene beitet reinflokkene i Rostaddalen i Troms. Som barn begynte hun tidlig å tegne og utfolde seg kunstnerisk, og utdannet seg senere på Högskolan för Design och Konsthantverk i Göteborg. Hun er mest kjent for sine broderte bilder, men har også arbeidet med andre materialer og skapt offentlige verk.

Portrett av Britta Marakatt-Labba, høsten 2021  Foto: Susanne Hætta.

I den aktuelle filmen er det interessant å se at Marakatt-Labba bærer med seg både bakgrunnen fra duodji, reindrifta og internatlivet, på godt og ondt, og kampene hun har kjempet tematiseres i flere av verkene. Spiren begynte for 45 år siden, da hun var medlem av det samiske kunstnerkollektivet Mázejoavku (også kalt Masigruppa eller Samisk Kunstnergruppe) i Finnmark. Gjennombruddet var å stille ut på documenta i 2017. For alle som har fulgt samisk kunst i mange tiår, har Britta Marakatt-Labba vært en sentral og produktiv kunstner siden 1970-tallet, nettopp på grunn av sin aktivisme med nål og tråd, først i Alta-kampen.

Tittelen på filmen er sentral. Historjá er navnet på Britta Marakatt-Labbas 24 meter lange tekstilfrise over samisk historie, et verk hvis grandiositet er vanskelig å begripe uten selv å ha opplevd de hundretusener av sting verket består av, og uten kjennskap til historien verket bygger på. En anledning til å studere håndverket er nettopp denne filmen, som viser deler av verket.

For de som ikke kjenner Alta-kampen, var den en årelang kamp både for bevaring av Alta-Kautokeino-vassdraget på 1970-tallet; dets fisk, fauna og flora, men erkanskje mest kjent som en samisk rettighetskamp. En kamp for å hindre staters inngrep i samiske områder. Britta Marakatt-Labbas kunstnerkarriere begynte på mange måter med Alta-kampen, der hun både var fastlenket demonstrant og skapte det ikoniske verket Gárjjat/Kråkorna. I filmen forteller hun om tilblivelsen av verket, og dets opphav knyttet til den samiske kulturen.

Stillbilde fra filmen Historjá. Broderi for Sápmi (2022) av Thomas Jackson. Foto: Mer Filmdistribusjon

For å forstå grepene og intensjonen med Historjá. Broderi for Sápmi, trenger man å ha kjennskap til duodji, den samiske kreative, holistiske praksisen, en livsanskuelse og levevei opprinnelig overført mellom eldre og yngre slektninger, og likevel vanskelig å definere. De fysiske delene av duodji er samekofter, kniver, kopper, skinnklær, nålehus, kaffeposer, redskaper, for å nevne en brøkdel, med en viss variasjon i farger, snitt, ja, til og med konstruksjoner, i de ulike samiske områdene. I duodji ligger kvalitetene i detaljene, materialene, skikkeligheten i håndverket, at gjenstanden fyller sin hensikt perfekt; tegn på duojárens langsomme og nitide dedikasjon. Dette slår meg som noe både Britta Marakatt-Labba og filmskaper Thomas Jackson lykkes med, og det er et nøyaktig filmatisk søm-arbeid publikum opplever.

Når linjene i landskapene går direkte over i Marakatt-Labbas broderte sting eller omvendt, er det så vakkert at det fremkaller gåsehud. Vel kan dette synes som en teknisk detalj, et tilsynelatende enkelt grep, men det skaper en tydeliggjøring av fortellingene og budskapene i hennes verk gjennom kraften i de bittesmå stingene. Disse momentene er filmens sterkeste. Man kan også berømme musikken, men i flere deler av filmen synes jeg at bildene ville stått sterkere uten. Mange scener med nærbilder av Marakatt-Labbas synes også umotiverte.

Stillbilde fra filmen Historjá. Broderi for Sápmi (2022) av Thomas Jackson. Foto: Mer Filmdistribusjon

Poesien i et urørt landskap kombinert med smerten i bit-for-bit-politikken som truer samiske næringer og livsstilen til kunstnerens familie, er godt skildret gjennom hennes fortellerstemme og den uformelle dialogen mellom familiemedlemmene. Det er ubehagelig når filmen brått skifter til en scene der Marakatt-Labba skåler og drikker med svenske venner i Stockholm. Kontrasten til livet på fjellet eller i hennes stille atelier er grell, nesten vulgær, og jeg spør meg selv om hvorfor. Det hender iblant at utenlandske besøkende på museet i Kárášjohka spør guidene «Når døde samene ut?». Dermed er det vesentlig at fremstillinger av samiske liv, for eksempel i denne filmen, faktisk inneholder slike scener. Samisk kultur lever, mange samer har liv som ligner majoritetens og drikker fransk vin til reinsdyrsteika.

Stillbilde fra filmen Historjá. Broderi for Sápmi (2022) av Thomas Jackson. Foto: Mer Filmdistribusjon

Åpningen er den sterkeste delen av Thomas Jacksons kunstnerportrett. Lange, hvite, dvelende scener i stille, kalde vinterlandskap krysses med detaljerte animasjoner av Britta Marakatt-Labbas Historjá, urolige tv-bilder av demonstranter som bæres bort i Alta for 40 år siden, broderier av de samme politiaksjonene, kunstneren alene med nålen og arkivbilder med de andres blikk på samene. Det er rystende, men treffer spikeren på hodet. Det rystende er volden mot menneskene, og i siste instans, mot naturen og klimaet. Elegant forteller Thomas Jackson på filmens første minutter hva Britta Marakatt-Labbas liv og kunst dypest sett kretser rundt: de samiske kampene. «Jeg ble født i en kamp, kampen begynte i og med at jeg ble født» sier hun tidlig i filmen. Den hvite naturen i åpningsscenene, det er der alt skjer.

    Stikkord