Når ungdommen er borte, danser de gamle på bordet

Vinduet mot den verden de skulle forlate. Ingunn Milly Hansens verk Door of no return, 2020 fikk velfortjent juryens pris. Foto: Dan Mariner.

Nordnorsken” (75) er rak i ryggen, litt konservativt kledt og fargerikt sminket i det vakre, rynkete ansiktet. Men hun utfordrer ingen.

VADSØ
Den Nordnorske Kunstutstilling “Nordnorsken” 2021

Vadsø Kunstforening
Står frem til 5. desember
Tidligere turnérute: Bodø Kunstforening (16.1.-14.2.), Svolvær Kunstforening. (6.3.-11.4.), Mosjøen Kunstforening. (30.4.-29.5.), Galleri Nord-Norge (14.8.-12.9.), Rana Kunstforening (25.9.-24.10.).

Den Nordnorske Kunstutstilling – «Nordnorsken» - er en landsdelsutstilling arrangert av Bodø Kunstforening med kunstnere med tilknytning til landsdelen, som turnerer rundt i landsdelen og har siste stopp i Vadsø Kunstforening.

Verkene på Nordnorsken spiller ikke sammen i år, men fremstår som mange enkeltverk, likevel både gode, rørende og håndverksmessig utmerkede. Dog er andelen debutanter i den ordinære Nordnorsken i år faktisk der den pleier å være, like under femti prosent.

Et langt tekstilverk i rødbrunt og blått drar meg mot seg, der den henger på veggen mellom flere fotografiske verk. Den består av frynser, vevd i et lite parti øverst, hvorfra de glatte fibrene henger slapt ned, så den hvite veggen bak skimtes. Et stående rektangel i midten er farget blått, som får det til å ligne et vindu i tekstil, og det rødbrune rammer inn det blå. Assosiasjonen går til frynsene på en liidni, tørkleet samekvinner bruker til sin gákti, som henger glatte og beveger seg med kvinnens bevegelser. Mens liidnien er feminin og livlig, symboliserer døren det motsatte. Door of no return er navnet på Ingunn Milly Hansens verk, lik døren slavene skulle gjennom på vei til skipene som skulle frakte dem fra sine afrikanske hjemland til sin nye, grusomme verden på andre siden av havet. Det er sanselig og taktilt, og jeg motstår så vidt impulsen til å berøre trådene. Verket er ulovlig, akkurat som døren til friheten, og det mottok velfortjent juryens pris i år.

Alf Christian Samuelsen: Afterglow, 2019, metallvev, kobberbånd, varmebehandlet. Foto: Dan Mariner.

Verket Afterglow av debutanten Alf Christian Samuelsen er også et interessant bekjentskap, vevd i varmebehandlet kobber der du kan synke inn i detaljene i veven. Likeens er Ellen Griegs lekende Rev 2 av polyamidtau som henger fra taket og innbyr til klatring.

Til årets Nordnorske Kunstutstilling, den 75. i rekken, kom det uvanlig få innsendelser, det stikk motsatte av hva man skulle tro hvis man sammenligner med en kunstnergruppe som forfatterne, som lot «koronabøkene» skylle inn over landet allerede i fjor høst. Derfor ble Nordnorsken i år supplert med Atomutstillingen 2021, der juryen hadde åpnet for å invitere veteranene inn med sine verk. Veteraner i den forstand at gjennomsnittsalderen er 72 år, der den yngste – Katharina Zahl Fagervik – er 44 år. Hun og Per Adde (1926-2020) har hvert sitt maleri på utstillingen; hun Rast ved rinnende vann, og han Sommerlys. Førstnevnte er en naturstudie i sobre farger, mens den abstraherte sommeren til Adde hopper av levende energi, sol og dyr.

Eevahenna Allto: Vinter, udatert, billedvev. Foto: Dan Mariner.

Gjenkjennelighet preger naturlig nok Atomutstillingen, som i Vadsø Kunstforenings lokaler, Gallerikiosken, er blitt tildelt prosjektrommet ved siden av hovedlokalet. Kjente kunstnere fra landsdelen hilser på meg langs veggene; Eevahenna Aalto, Marit Bockelie, Synnøve Persen og Odd Marakatt Sivertsen.

Verkene til Aalto, Persen og Bockelie, i henholdsvis vev, maleri og mosaikk, tar over rommet. Dette er blondt og optimistisk, gult, gyllent, “sølvtrådete” og strålende. Dette er en marmorkake av en kunstopplevelse. Du lager to rører, en lys og en mørk, som helles ned i formen uten å blande dem. Kaka stivner i ovnen slik at det blir nettopp ei kake med marmorerte felter. En del av meg er skuffet over at så få verk er nye, mens den andre delen kjenner glede over vakre og gjenkjennelige verk som utstråler nimbusen man oppnår etter 40-50 års kunstnerskap.

Marit Bockelie: Fløytisten, 2021, mosaikk. Foto: Dan Mariner.

Er Nordnorsken blitt et bilde av en kunstnerstall som ikke fornyes?  Har vi så utrygge tider at juryen instinktivt må skape et sideshow med det trygge, det kjente, og de trygge, de kjente; maleri, mosaikk og billedvev?

Man blir ikke utfordret nevneverdig av årets Nordnorsken. Den er pen og tam. Nå er det pene og tamme dyr vi helst vil ha i hus, men vi fascineres likevel mest av de ville dyrene i naturen, skjulte for oss, de vi bare kan håpe å få et glimt av om vi er heldige, fordi de er uforglemmelige.  

    Stikkord