På sporet av den tapte by

Oslo
Peder Lund
Mike Kelley
Kandors
Står til 4. februar, 2023

Utstillingen Kandors med arbeider av amerikanske Mike Kelley på Peder Lund er et strøkent og nærmest musealt velordnet glimt inn i et kunstnerskap som ellers var alt annet enn det. Los Angeles-baserte Kelley, som tok sitt eget liv i 2012, 57 år gammel, tok tvert imot ingen polerte omveier i utforskningen av popkulturens og konsumsamfunnets understrømmer. Kunsten han laget er konfronterende og kaotisk, sjarmerende og forvirrende, erkeamerikansk og grenseløs, innimellom frastøtende og ofte selvparodisk.

Kelley fikk sitt gjennombrudd på den store kunstscenen i andre halvdel av 1980-årene med en serie arbeider bestående av brukte teddydyr – assemblasjer av funnet materiale og fillete tøyskapninger omformet til abstrakt-ekspresjonistiske form- og fargeeksplosjoner. Temmelig uforglemmelig for alle som har sett den er også radbrekkingen av alpejenta Heidis bestrebelser i Heidi-filmen, noe han gjorde i samarbeid med kollega Paul McCarthy. I de to kameratenes versjon blir Johanna Spyris uskyldsrene 1800-talls alperomantikk til en timelang eksess i kroppsfunksjoner og incestuell horror, til overmål laget i forbindelse med en utstilling i alpelandet Østerrikes hovedstad Wien, i 1992.

Planeten Krypton
Kandors framstår til sammenligning både mer kryptisk og mer estetisk intrikat og industrielt perfeksjonert i overflaten. Utstillingen består av åtte verk. Omdreiningspunktet er to forseggjorte skulpturelle glassklokker, den ene stående på en høy og røft utført sokkel, begge med syntetisk lysende landskapsformasjoner, eller miniatyrbyer, på innsiden. Glassklokkeformen gjentas i alle de øvrige verkene: en video projisert over veggen og fem grafiske bilder i lysbokser. Sistnevnte er såkalt lentikulære bilder, altså to bilder satt sammen i ett slik at motivet forandrer seg etter hvilken vinkel man ser bildet fra.

Svorne tegneserie-lesere vil nok ganske straks kjenne igjen både bildene og skulpturene – og sammenhengen dem imellom. Tittel og motiver er fra Supermanns verden. Kandor var Supermanns fødeby på planeten Krypton, som av den ondsinnete superskurken Brainiac ble krympet og satt under en glassklokke.

Kandor skyline
Kelleys Kandors-serie er altså hans tolking av dette fiksjonsdramaet. Formene og skyline-tegningene i glassklokkene og i lysboks-bildene er ulike versjoner av den krympede byen Kandor. Variantene vi nå kan se på Peder Lund er bare en liten del av en bred verkserie Kelley laget mellom 2005 og 2011, og man kan finne anslag til den samme estetikken i tegninger og trykk helt tilbake fra 1999.

Det er følgelig en betydelig del av Kelleys kunstnerskap det er snakk om her. Utgangspunktet for arbeidet med Kandors-serien var en utstillingsinvitasjon i 1998, i forbindelse med årtusenskiftet, der temaet var fordums «ny media»-kunst. Kelley svarte på utfordringen med å konstruere en utdatert visjon av framtida, med Supermann-universet som modell, der han ifølge eget utsagn ville skape «tredimensjonale Henri Matisse-malerier, med sci-fi-overtoner».

Minnenes flyktighet
I videre forstand handler Kandors om minnenes flyktighet og forestillinger om et utopia. Framstillingen av Kandor i de opprinnelige tegneseriefortellingene endret seg stadig, og Kelley laget selv et stort antall varianter, fra det arkitektonisk detaljerte til formløse masser, slik den ene versjonen under glass på Peder Lund viser. Med den slags viten i bakhodet blir jo de ellers så gåtefulle lentikulær-bildene også så mye mer enn en fiffig effekt, slik de med treffsikker presisjon løfter fram verkseriens egentlige og dypt eksistensielle poeng.

Kandors bærer på samme tid en stillferdig monumentalitet og en spektakulær visualitet som, til tross for det begrensede formatet på Peder Lund, legger til rette for innlevelse og nye tankebaner. Ikke minst for et norsk publikum kan utstillingen åpne for et utvidet blikk mot Kelleys store og varierte produksjon, som noe langt mer enn rabulistisk og estetisk overskridende utfall og eksperimenter.