Kort om Alfredo Andersen (1860-1935)

Artikkelen er oppdatert 9. november 09.05

Det er kanskje ikke de største bjellene som ringer når du hører navnet Alfredo Andersen. Det hjelper antakeligvis ikke å spe på med fullt navn og biografiske detaljer heller: Alfred Emil Andersen, født 1860 i Kristiansand, utdannet kunstner under Olaf Isachsen og – som læremesteren – en relativt anonym seinromantiker og naturalist i norsk 1800-tallskunst med en smak for bondeidyll fra Setesdal.

Det vil trolig være flere som vil dra kjensel på hans mest berømte bilde, det staselige halvfigurportrettet av en ung Knut Hamsun med krittpipe fra 1891, som har vært å se i Nasjonalgalleriet og på mangt et Hamsun-bokomslag i alle de år. Det er også det eneste verket av Andersen i Nasjonalgalleriet/Nasjonalmuseet. Det er slett ikke et dårlig stykke arbeid, og Andersen levde og arbeidet til han var over sytti, så hvor ble det av ham? Og hva er det med det tilsynelatende eksentriske navneskiftet til Alfredo?

Var du oppmerksom nok under forrige månedsskifte fikk du kanskje med deg arrangementet Brazil 200 på kulturhuset Sentralen i Oslo: tre dager med markering av 200-årsjubileet for Brasils uavhengighetserklæring og samtidig 180 års handelssamarbeid mellom Brasil og Norge.

Det er i sistnevnte sammenheng at Alfredo kommer med i bildet, bokstavelig talt. Faren var skipskaptein som blant annet seilte på Brasil, og i 1891, samme år som Hamsun-portrettet ble malt, satte Alfredo kurs for de sørlige breddegrader på sin fars skute. Etter et udramatisk skipsforlis gikk han i land på Brasils kyst og endte med tida som friluftsmaler Alfredo, professor, kunstnercelebritet og til slutt æresborger av Curitiba hvor han, ifølge Norsk kunstnerleksikon, grunnla den første malerskolen av sitt slag i landet. Bildene derfra var montert på enkle trestendere i Sentralens hvelv. De viser en kunstner som nok er litt ujevn i formen og med hang til kitsch-løsninger i portretter av venner og lokalbefolkning, men som likevel har blitt adskillig lettere, friskere og mer uanstrengt i strøket og motivene under palmer og varm himmel.

Et bemerkelsesverdig kunstnerliv ble det, uansett synsvinkel. Alfredo Andersen er fremdeles et kjent navn i Brasils kunsthistorie; huset han bodde i er omgjort til museum og er et aktivt kultursenter den dag i dag. Da han døde i 1935, ble han fulgt til graven av Brasils president som holdt tale ved kista. Hvor mange kunstnere kan drømme om sånt, liksom.