En fransk omfavnelse

OSLO
Nasjonalmuseet
Laure Prouvost
Above Front Tears Oui Float
Kurator: Eva Klerck Gange
Utstillingen står til 12. Februar 2023

En flyvende bestemor
Utgangspunktet for utstillingen med den glade, og svært ugrammatiske tittelen Above Front Tears Oui Float er filmen om Prouvosts fiktive bestemor som fyller to store skjermer i hver sin sal. Her ser vi en eldre kvinne hoppe naken ut fra et fly; hun ønsker å være en fugl og i ett med alle elementer. Prouvost ønsker at publikum som kommer skal få følelsen av å bevege seg over skyene, at vi også kan fly, slik som bestemoren gjør.

Som ved tidligere utstillinger har Prouvost arbeidet tett sammen med sitt team og utstillingsarkitekt Diogo Passarinho Studio. Utstillingen inkluderer så mange detaljer at du trenger flere besøk for å få det hele med deg. Above Front Tears Oui Float innebærer, ifølge kunstneren, en reise fra mørke til lys. Den ene salen er mørklagt for anledningen, og i den andre helt lyse salen, siver det røyk inn for å gi en illusjon om at vi er over skyene. Overalt i salene møter publikum fugler, fisker, hybride fontener og mye annet. En større himmelhvelving dekker den ene salen hvor man kan legge seg på en steinrøys-lignende skulptur og bruke kikkerter til å se opp på uroene i taket. Uroene er laget av funnet materiale, som for eksempel fuglefjær.

Filmatiske formaninger
Utstillingen inneholder også flere små filmer. Inne i det mørkere rommet, tenkt som en slags dal man kan vandre rundt i, kan publikum sette seg på en stein og trekke en kurv nedover hodet. I det kurven er trukket ned starter en VR-performance. Du befinner deg i det samme rommet – videoen er tatt opp uken før åpning – hvor en rekke nakne kvinner kommer småløpende mot deg. Kvinnene takker deg for å ha levitert, og foreslår at vi sammen migrerer. Det er ingen grenser, hviskes det. Det samme budskapet kan også høres inne i Grandma’s farm, en redelignende installasjon du kommer inn i via en liten tunnel. Her kan du sette deg ned i en liten haug puter og høre positive utsagn og formaninger om at det egentlig ikke finnes grenser. 

Stedsspesifikk kunst
Den franske kunstneren, bosatt i Belgia, er inspirert av både surrealismen og dadaismen, og hennes merkelige univers tar lekent for seg feilkommunikasjon,
beveger seg mellom fiksjon og virkelighet og utfordrer vår forståelse av historien. Hun mottok Turnerprisen i 2013, representerte Frankrike på Veneziabiennalen i 2019 og har nylig hatt soloutstillinger på Palais de Tokyo i Paris og på Charlottenborg Kunsthal i København. Prouvost er av en slik størrelse at det er en glede at det muliggjøres at det norske publikum får oppleve en slik utstilling.*

Bli bedre sammen
Prouvost arbeider alltid stedsspesifikt. Hun hadde kjent det som å levitere – sveve – da hun kom inn i de valgte utstillingssalene i Nasjonalmuseet for første gang, og ble inspirert av fuglene som samlet seg utenfor bygningen. Under pressevisningen forklarer hun at vi, etter covid og alle restriksjonene, trenger å komme oss ovenpå, opp til et nytt nivå hvor vi kan se på ting på en ny måte, skape nye tankemønstre, og se nye muligheter. Covid ga flere en mulighet til å se på hvordan vi kan bli bedre sammen, mener kunstneren. Hun ønsker at vi med med letthet ser inn i fremtiden, fordi vi akkurat nå trenger håp og glede, men presiserer at dette dreier seg om et intelligent og realistisk håp.

Under små, lave broer i «terrenget» dukker blant annet Prouvosts velkjente tekstplakater opp, som, slik jeg også har erfart tidligere, er til trøst og glede. Ta for eksempel den ene hvor det står: «Ideally this sign would make everything alright.» Det handler om håp. Bestemorens luftige ferd er akkompagnert av et barnekor som synger together – together – together – og andre lignende strofer. Koret Singing Molenbeek er, som navnet tilsier, fra den belgiske kommunen som Prouvost nylig har flyttet til. Kjent som kommunen der Paris-terroristene bodde, er den ett av de stedene som kanskje trenger alt det håp den kan få. Budskapet i Above Front Tears Oui Float er det samme som fra filmen Prouvost viste i den franske paviljongen under Veneziabiennalen i 2019. Den skildrer en vakker biltur med en gruppe forskjellige mennesker, gamle og unge, alle med forskjellige kunstneriske spesialkompetanser. Turen går fra en drabantby utenfor Paris, gjennom Palais Idéal du Facteur Cheval og Marseille, før de havner i Venezia. I Marseille klatrer gruppen på klippene, og roper ut mot havet hva som skjer med alle de papirløse flyktningene. Filmen tapper inn i den dypt forankrede konflikten som Frankrike har med sin kolonihistorie og den daglige rasismen i landet. For å gjengi opplevelsen av å være en uønsket borger, måtte publikum på utstillingen Deep See Blue Surrounding You i Venezia også kjempe seg gjennom busker og gå inn en bakdør for å komme inn i paviljongen.

Lost in Translation
Tittelen på den aktuelle utstillingen virker som en videreføring av prosjektet No More Front Tears, nylig vist i London under Frieze – via kunstinstituttet Circa. Her utviklet Prouvost en virtuell blekksprut som satt fast i fontenen på Piccadilly Circus med skilt i tentaklene hvor det sto «Together as One». Ifølge kunstnerstatementet hadde blekkspruten marsjert til London for å demonstrere for en mer flytende fremtid og nye migrasjonsruter for alle. På Nasjonalmuseet handler det også om fellesskap og flyktninger, symbolisert blant annet gjennom fuglene.

Språket til Prouvost er viktig, hun leker med det engelske og franske, og har forklart engelsk som migrantenes språk – «alle» migranter har sin egen versjon av det. Ofte fungerer utstillingstekstene som verk i seg selv, det er sjelden de inneholder konkrete fakta om det vi skal se. Mike Sperlinger skriver i sin katalogtekst Stakkars Korrekturleser at språket hennes evner å fremmane steder og følelser. Prouvosts utstillinger, som kombinerer film og installasjoner, leker alltid med språk og handler ofte om misforståelser og hva som kan gå tapt i oversettelser.

Det er ingenting som går tapt i denne utstillingen, budskapet om at vi – sammen – må passe på hverandre og verden rundt oss, kommer tydelig frem.

*Det oppleves problematisk at denne og kommende soloutstillinger utviklet spesifikt for Lyshallen er en del av Nasjonalmuseets samarbeid med Fredriksen Collection. Norges nasjonale kunstmuseum skulle kunne klare å arrangere en slik utstilling uavhengig av andre.