Tid til Tom

BOK
Tom Sandberg: Photographs
Essays av Pico Iyer og Bob Nickas
Torunn Liven intervjuer Tom Sandberg
Aperture 2022

Monografien Tom Sandberg: Photographs, er utgitt i tett samarbeid med Tom Sandberg Foundation, på Aperture, et amerikansk forlag som publiserer fotobøker. Boka ble lansert like stille som et av hans mest kjente fotografier av et fly som lander. Man ser ikke hjulene, det er som om dette gigantiske luftfartøyet daler lydløst ned fra himmelen i bildet uten tittel fra 2004. Boka, som inneholder 207 fotografier, ble presentert i begynnelsen av oktober i Scandinavia House i New York gjennom en samtale mellom Aperture-redaktør Michael Famighetti og kurator Bob Nickas. Sistnevnte sto bak utstillingen Tom Sandberg: Photographs 1989-2006 på MoMA PS1 i 2007. Boken ble under lanseringen omtalt som ‘studies of stillness that radiate mystery.’ Ordet stillness oversettes til stillhet på norsk, men det er ikke et ord jeg nødvendigvis assosierer med Sandbergs fotografier. Det er ikke noe stille over hverken bølgene som slår inn mot en strand, eller lastebilen som kjører på en vei. Men begge bildene utstråler en viss mystikk, og hinter om en større fortelling.

Iboende nysgjerrighet
Det er kanskje denne mystikken i Sandbergs fotografier som har engasjert oss siden han gjorde entré på den norske kunstscenen i 1977. Fotografen Robert Frank har sagt om sine bilder at han ønsker de skal være som små dikt man har lyst å lese igjen og igjen. Sandbergs bilder innehar denne kvaliteten. Fotografiene er tilsynelatende enkle motiver, men har ofte komplisert og/eller dypere innhold. For eksempel bildet av to gardiner fra 1984 - med lyset utenfra som spiller sammen med mønsteret i stoffet. Hvordan vinden skaper bevegelse i disse, og dermed også i oss -som Pico Iyer skriver i sin poetiske tekst om Sandberg. En sky av røyk over en bunke papirark, hva forteller det?

Sandberg hadde en iboende nysgjerrighet på alt som befant seg rundt ham. Skyene på himmelen over, åpne papirposer på bord ved siden av, og vannpytter på bakken under. Ingen av de nevnte delene blir ‘bare’ skyer, poser eller pytter. Papirposen er åpen, dens mørke er tiltrekkende, hva skjuler den? Et av mine favorittfotografier av Sandberg er et motiv av et bilvindu, fotografert innenfra, hvor vi ser silhuetten av en mann som kommer mot kamera. Bilruten er dekket av regndråper, og jeg blir fylt av spørsmål om hvem han er, han som beveger seg der ute, og hvor han skal.

Fotografisk kunst
Utdannet på Trent Polytechnic med blant andre Minor White som lærer – White er kjent for sine omhyggelig produserte sort hvite fotografier – var Sandberg en viktig pådriver for å få fotografi anerkjent som en kunstform i Norge sammen med Kåre Kivijärvi, Dag Alveng og flere. Han hadde alltid et kamera med seg og holdt seg til analog, sort-hvitt film. Fotografiene viste, og viser fortsatt, hvor viktig fotografi som verktøy er for en kunstner. Etter å ha bladd igjennom boken flere ganger savner jeg også de bildene som Sandberg ikke rakk å ta.

Publikasjonen gir et grundig innblikk i praksisen til en kunstner som døde alt for tidlig. Han var aktiv til siste stund, og det er ingenting som tyder på at produksjonen ble mindre med årene. Tre dager før han døde endret han visstnok på et bilde som skulle med på utstillingen Photographs på OSL Contemporary som åpnet i februar 2014. Det ble den siste som han selv kunne planlegge. Et år etter inviterte Kunstnernes Hus til en minneutstilling kuratert av Sune Nordgren og Ida Kierulf. Da Nasjonalmuseet endelig åpnet den 11 juni i år var det uten å vise et eneste av hans verk i den første monteringen av samlingsutstillingen. Det kjennes feil at Nasjonalmuseet ikke løfter frem en av våre viktigste fotografer. En kan jo håpe at utgivelsen av den aktuelle monografien vil føre til en større retrospektiv utstilling slik at enda flere blir kjent med Sandbergs verk.