I MUNCHs mørke

OSLO
Apichaya Wanthiang
Some Body Else
Munchmuseet
Står til 31. desember

Apichaya Wanthiangs utstilling på Munchmuseet gjør maleriet om til teater og utstillingsrommet til et omsluttende, messende mørke. Wanthiang er andre kunstner ut, etter Sandra Mujinga, i Munchmuseets satsing SOLO OSLO. Utstillingsserien er et «banebrytende talentprogram» ifølge museet, hvor yngre samtidskunstnere får den store salen i tiende etasje til rådighet. Den er dermed både en mulighet og en utfordring utover det vanlige. Det kan nemlig ikke være bare lett for en kunstner, relativt sett i startgropa, å fylle de institusjonelle skoene som blir satt fram på et av Norges og verdens mest prestisjefulle museer.

Nå er ikke 35-årige Wanthiang akkurat en nybegynner i faget. Hun har levert en solid rekke separatutstillinger rundt om i landet siden hun gjorde seg ferdig med studiene på Kunsthøgskolen i Bergen for et tiår siden. Slik har hun etablert seg i et bredt felt av abstrakte og semiabstrakte malere som eksperimenterer med maleriets flate og romlige potensial. Med Some Body Else beveger kunstneren seg et godt stykke ut over rammene for maleri, og må håndtere et materiale som byr på både utstillingstekniske og estetiske utfordringer.

Alger og hybrid form
Utstillingen er en multimedia-installasjon bestående av lys, lyd og en mengde organisk formede, skulpturelle «lerreter» stående over gulvet som små fjellformasjoner – eller som innsiden av en kropp, slik det foreslås i presseskrivet. Maleriene, om man velger å tolke formene som det, er laget av agar, et naturstoff formet av alger i havet, som så er farget og drapert over tilbøyde stålrør. Bak hvert av disse står en liten lysrigg på gulvet som blinker og pulserer mangefarget over stoffet, samtidig som hviskende, snakkende, pustende og nynnende stemmer fyller rommet fra høyttalere over hodene.

Viljen til å lese Some Body Else som maleri har vel mest å gjøre med å se utstillingen som en fortsettelse av Wanthiangs tidligere arbeid. Hun har for lengst lagt grunnen for et signaturuttrykk der maleri og installasjon opptrer som en hybridform. Man har ellers blitt vant til å forvente av en maleriutstilling at bildene ikke lenger bare henges på veggen. Like gjerne oppsøker samtidsmaleriet romlige og konseptuelle konstellasjoner, og kan mime det meste fra arkitektur, skulptur og digitale skjermer til sosiale situasjoner.

Utstillingsmakeri
Wanthiangs maleri har plassert seg naturlig og med autoritet i en slik bildekultur, der maleriet synes å opptre i en kontinuerlig forhandlingsposisjon med sine omgivelser. Som innhold og ikke form betraktet er det likevel kanskje ikke så viktig for lesningen av Some Body Else, all den tid budskapet her er mindre åpent for fortolkning enn hva en spekulasjon om maleriets status eventuelt skulle invitere til.

Lyd- og lyskulissene skisserer en fortelling om kvinneskjebner og kroppslig erfaring. Utstillingen er en «hyllest, en meditasjon, og en form for eksorsisme», ifølge tekstplakaten ved inngangen til rommet. Utover det er det ikke lett å få med seg hva som blir sagt; lyden fra høyttalerne er grumset og kakofonisk og man må sy sammen bruddstykker av dialog etter beste evne mens man famler seg fram i utstillingstopografiens halvmørke.

Impulsen å ville dominere et på alle måter dominant rom når man først får sjansen, er forståelig. Løsningen med å trekke formatet enda lenger mot teatral scenografi oppleves likevel som å måtte støtte seg på effekter og utstillingsmakeri. Resultatet er mer overflate enn det kommuniserer et tilgjengelig innhold, og det blir vanskelig å beholde interessen.