Visuelt rik transportetappe

Fra utstillingen Transformations. Til høyre Linda Soh Trengereids The Garden Edge #10, til venstre Rune Elgaards Two Shapes. Foto: Christian Tunge.  

«En høytrafikkert motorvei» ble utvekslingen mellom maleri og fotografi kalt av en toneangivende kritiker for to tiår siden. Utstillingen Transformations oppleves likevel tidsriktig og som en påminnelse om at malere nærer seg av visuell kultur der den finnes.

OSLO
MELK
Transformations
Står til 23. oktober

Man skulle tro at det fotobaserte og fotorealistiske maleriet var en sjanger der hylla i kunsthistoriens arkiv var fylt og nummerert, og lokket skrudd ettertrykkelig igjen for et par tiår siden. Så trekker det progressive galleriet MELK opp av hatten et knippe relativt unge og halvgamle fotorealistiske malere og lager en utstilling som likevel kjennes som tidsriktig estetisk ferskvare, men som nok fikk undertegnede til å heve et øyenbryn. For har ikke MELK-gjengen gravd seg ut en etter hvert solid nisje i norsk, og delvis også internasjonalt kunstliv med kunstneriske problemstillinger som utelukkende har handlet om det aller siste nye og mest eksperimentelle innen fotografi – som teknikk, estetikk og såkalt «diskursiv problemstilling»?

I den sammenhengen skulle man tro at utstillingen Transformations kunne framstå litt gammeldags og bakpå. Det er tross alt snart 30 gode år siden kunstnere som Thorbjørn Sørensen, Vibeke Slyngstad, Kira Wager og Steinar Jakobsen markerte seg i norsk kunst med varianter av Gerhard Richter-inspirert fotorealisme og problematiseringer av kamerabildets optiske logikk. Så viser det seg at det likevel fins mer å hente langs det New York Times-kritiker Roberta Smith for 20 år siden fant betimelig å beskrive som «den høytrafikkerte motorveien mellom maleri og fotografi».

Fra utstillingen Transformations. Foto: Christian Tunge.

Eksotisk, arkaisk, sosialrealistisk
Transformations er en gruppeutstilling med fem kunstnere som ikke nødvendigvis deler noen ideologisk overbevisning om maleriets plass og rolle i den teknologiske informasjonsalderen. 38-årige Linda Soh Trengereid er yngst, og stiller med eksotiske naturmiljøer og bladverk som gjennom teknikken med å blande kull og akrylmaling nærmest «smelter» motivet inn i lerretsstoffet. Eldst er Christopher Rådlund (52), kanskje mest kjent som antimodernist og arkitekturopprører. Hans tre studier av trær mot lav horisont er like romantiske og maleriske som de er utprega fotografiske, og søker mer mot det meditative og en lengsel mot det arkaiske enn noen form for samtidig kameradiskurs.

Mindre svermerisk er Elin Brissmans (40) rett på-studier av vinduer og grå husfasader. Brissmans teknikk er upåklagelig presis og det som kommer nærmest en klassisk fotorealisme på MELK. Motivene er oppsiktsvekkende lite, vel, oppsiktsvekkende, nærmest en slags sosialrealisme uten folk eller handling. Gjengivelsen av effekten i glassets speiling og materialenes slitte overflater er på samme tid imponerende håndverk og en stemningsfull elegi over tristessen i seinmodernistisk og vulgærfunksjonalistisk byggeskikk.

Fra utstillingen Transformations. Foto: Christian Tunge.

Konseptuelt kamera
Transformations synes ikke å ha noen større overgripende diskurs utover å vise eksempler på kunstnere som benytter fotografi som utgangspunkt for malerisk arbeid. Utstillingens kanskje mest konseptuelt utforskende bidrag kommer med Rune Elgaards (42) kombinasjoner av miniatyrmotiver kombinert med nonfigurativt flatemaleri. Elgaard sammenstiller maleriske rekonstruksjoner av arkiv- eller postkortlignende bilder med den ikke-representerende og tilsynelatende meningstomme flaten. Kanskje viser de til et søk etter mening og sammenheng i det tilfeldige i bildekulturen.

Marianne Wiig Storaas er den som tar kameraets mekanikk og optiske logikk mest på kornet, med Translucent matter #5 – Blindern. En vakker solnedgang over skogkledde åser er malerisk gjengitt, og samtidig bombastisk delt på midten. Motivets venstre halvdel er blek og ensfarget rødlig slik bilder kan bli i det analoge kameraet, om man presser en 36-bilders filmrull helt ut til det 37-ende bildet.

Transformations tilfører kanskje ikke noe til det fotobaserte maleriet vi ikke allerede visste fra før. I et slik perspektiv blir utstillingen mest en transportetappe på den tidligere nevnte motorvei. Som et slags note til de senere årenes crossover mellom digitale bildeteknologier, skjermkultur og tradisjonelt maleri blir utstillingen likevel en påminnelse om at malere nærer seg av visuell kultur der den finnes, og at det klassiske kamerabaserte bildet fremdeles er et referansepunkt og diskusjonsemne også blant nye generasjoner malere.

    Stikkord