Undersøke, vite, vise

JELØY / MOSS
Jakob Oredsson
Symbiotiske fortellinger (Alby Alltid Allerede) Petrine Vinje
Surfacing Solids
Galleri F 15
Står til 22. januar

Er du lei av julegater og klokkeklang? På Galleri F 15 på idylliske Jeløy utenfor Moss ligger en dose motgift og venter. To såkalte kunstneriske forskningsprosjekter fyller hver sin etasje i en utstilling som kan by på et mer vitenskapsfilosofisk og vintermagisk lys. Jakob Oredsson og Petrine Vinjes respektive utstillinger Symbiotiske fortellinger (Alby Alltid Allerede) og Surfacing Solids søker å finne balansepunktet mellom sanselige erfaringer, estetisk spekulasjon og vitenskapelig rasjonalitet. De to utstillingene kler hverandre, både i sitt utdannings-institusjonelle utgangspunkt og i sin interesse for materialer og prosesser, i jorden og i omgivelsene. Samtidig blir det en utfordring for tilgjengeligheten og publikums innlevelse med to såpass komplekse og i sitt vesen like prosjekter, bokstavelig talt stablet oppå hverandre.

Hybridformen
«Kunstneriske forskningsprosjekter» betyr i denne sammenhengen at Oredsson og Vinje er ph.d.-kandidater, i ferd med å avslutte sine doktorgradsarbeider. Oredsson på Akademi for scenekunst i Fredrikstad; Vinje på Kunsthøgskolen i Oslo. Noe av det interessante med ideen om kunst som forskning er hybridformen; det både er og er ikke snakk om forskning i konvensjonell forstand. Vitenskapens objektivitet og etterrettelighet kommer lett i konflikt med kunstens intuisjon og frihet til å forestille, drømme og av og til regelrett bløffe. Samtidig er vitenskapens credo om å «undersøke, vite, vise» noe som heller ikke er kunsten fremmed. Fra Leonardos studier av alt i den fysiske verden på 1400-tallet til postmodernismens institusjonskritikk har kunstnere studert sine omgivelser med en presisjon som ikke nødvendigvis står tilbake for vitenskapelige metoder.

Resultatene av de kunstneriske forskningsprogrammene har sivet ut i kunstoffentligheten i en del år. På Galleri F 15 er huset proppet fullt i med gjenstander, assosiativ form og visuelle digresjoner som nok springer ut av kunnskapservervelse og mange års boklærde prosjektbeskrivelser. Det er likevel et ønske om å komme tett på materie og landskap mer enn en framvisning av akademisk formalisme vi kan se på F 15. Sånn sett skulle man kanskje tenke seg at både Oredsson og Vinje kunne tjent på mindre forskningstunge sparringspartnere for at deres langvarige dypdykk ned i topografi og historie skulle kunne skinne suverent og uhindret.

Arkeologiske funn og tidsvitner
For å komme tett på stedet flyttet Oredsson nærmest inn på Alby gård, som F 15 er en del av, under arbeidet med Symbiotiske fortellinger. Over gulvene i galleriets førsteetasje ligger et mylder av vrakgods samlet inn fra området i løpet av det siste året: trerøtter og -stammer, steiner, en sandal, springfjærer og så videre, hver gjenstand malt i blanke jordfarger – visstnok identiske med de tidligere interiørene i de samme rommene – og lagt ut som var de relikvier eller eksklusive funn fra en arkeologisk utgraving.

Oredssons prosjekt minner slik ikke så rent lite om Raffael Rheinsbergs Øymuseet i Skulpturlandskap Nordland. Den tyske kunstneren samlet på samme vis inn rustne fiskeredskaper, forlatte eiendeler og alskens skrammel fra kystlandskapet, siden registrert og katalogisert som «tidsvitner» fra forgangne levesett i en liten garasje i Andenes havn. Heller enn å fryse tida à la Øymuseet bringer Oredsson dagens gang utenfor inn i galleriet og kunstverket. Fire store lyspaneler montert på veggen er etasjens eneste lyskilde; ledpærene er koblet til et kamera som registrerer dagslyset og styrer lyset inne. På gulvet ligger et tilsvarende antall lyspaneler hvis lys ordnes etter en mengde fotografier tatt underveis i prosessen, som et poetiskvakkert fargekart over kunstnerens tilstedeværelse og tidsbruk på stedet.

Vitenskapens dekor
I etasjen over jakter Petrine Vinje på materiens hemmelighet i form av en blyamulett fra middelalderen. Surfacing Solids følger, via video, amuletten til et vitenskapsinstitutt i Sveits, hvor den blir undersøkt etter alle teknologikunstens regler. Utstillingen dveler videre ved gammel tekstkultur og materialers bestandighet og kunstighet, blant annet i form av datafreste ribbeinsformer i plastikkmateriale som danner hengende «kolonnader» langs veggene. Små jordhauger, hentet fra arkeologiske utgravinger i forbindelse med byggingen av Follobanen, lager små earth-works inni store sylinderformer av samme plastmateriale.

Vinjes oppsett er komplisert og komplekst, med en mengde slike små produksjoner under amulettens overbygning. Vriene titler som CSS2022/ Vessel (Arctic Ice) og ASSB201922/A/01 har et «vitenskapelig» preg, men legger seg samtidig som et forvanskende filter mellom betrakter og verk. Videofilmen fra Scherrer-instituttet er i så måte talende og egentlig sympatisk. De dvelende bildene av maskineri og arkitektur formidler kanskje først og fremst hvordan kunsten blir stående utenfor og kun betrakte vitenskapens overflate og høyteknologiske apparatur, uten egentlig å kunne fravriste den konvensjonelle forskningen dens hemmeligheter. Samtidig åpner den for å kunne resonnere omkring det dypeste spørsmålet om hvorfor og ikke bare hvordan – og der stiller vi alle likt.