Dr. Frankenstein på Lillestrøm

Det putrer og puster og plinger i et hudfarget interiør i Nitjas ellers modernistisk kjølige utstillingsrom. 32-årige Kim Hankyul har åpenbart lagt ned et anselig stykke arbeidstimer i produksjonen av sin første større separatutstilling, den materielt og tematisk omfattende Bildungsroman. Resultatet er en designsmart, materialteknisk intrikat og sammensatt totalinstallasjon som ville fått en Børre Sæthre eller en Tori Wrånes til å nikke anerkjennende.

Bildungsroman er full av pekere til konkrete og mer abstrakte livserfaringer. Hankyul har innredet rommet som en teatral situasjon, en scene, for et maskineri der kroppsdeler, sekreter og mekanisk apparatur spiller ut ambivalente forestillinger om legemets kjønnslige og sosiale beskaffenhet. Installasjonen er overveldende ambisiøs og framstår, til tross for sine mange tekstile deler, nærmest sømløs i sin perfeksjonering av myriaden av elementer som utgjør «romanen».

Episk og scenografisk
Bildungsroman framstår innledningsvis også en anelse pompøs og overdrevent scenografisk, som om verket vil overmanne og tvinge betrakteren beundrende i kne i møte med dets episke, omsluttende kompleksitet. Rommets vegger er malt i varm beige. Tilsvarende er gulvet belagt med vegg til vegg-teppe av filt og man oppfordres til å vandre inn i sokkelesten for slik å få en mer kroppslig kontakt med kunstverket – logisk nok siden Bildungsroman selv åpenbarer seg som en kropp, eller som en makaber sammensetning av kroppsdeler. En rad av høyttalere og små forheng i tilsvarende varm rødbrun farge lager en arena rundt et detaljrikt oppsett av rosa, luftfylte tekstile, kroppslige former som henger fra og over stativer; barokke glasskolber inneholdende en gyllen væske er koblet til et nettverk av rør der væsken sirkulerer som var det blodårer eller urinrør; en mekanisk lunge trekker pusten i sporadiske sukk.

Bildungsroman er så tunglasta med kinetiske effekter, allegoriske sammenstillinger og metaforiske innstikk at det ville ta resten av den tilmålte mengden ord for denne teksten å komme gjennom alt. For eksempel viser tittelens ordlyd, «Bildungsroman», til en fortelling i litterær form om kulturens og samfunnets påvirkning på personlighetsutviklingen. Bakgrunnsmaterialet for Hankyuls utstilling skal være et utvalg bøker han ser som en form for «dannelsesromaner», fra Balzacs Sarrasine fra 1850 til Drag (2019), en gjennomgang av drag-kulturens historie. Et stativ som hever seg fra gulvet til oppunder takplatene er behengt med sitater fra denne litteraturen, preget inn i skinnremser som henger som slintrer av hud fra et slakt eller som fjær fra utspredte vinger, alt ettersom.

Forundring og forandring
Resultatet er en blanding av operasjonssal, laboratorium og sirkusmanesje. Skapelsen i midten framstår som én del kyborg og biomekanisk uhyre og én del feminisert – med tanke på mengden av rysjer og hårstrikker og bittesmå sydde detaljer spredt utover – men likevel kjønns-tvetydig forundringskabinett. Eller forandrings-kabinett, om man skal tolke presseskrivets omtale av utstillingen som en «utforskning av hvordan skeive følelser har blitt fremstilt og utforsket», noe som naturligvis plasserer oss midt i tidens debatter om kulturelt versus biologisk kjønn, transseksualitet og kjønnsbekreftende behandling.

For meg ligger imidlertid utstillingens styrke i at den også åpner for videre refleksjoner omkring mer allmenngyldige utfordringer i kulturen og i våre liv. Det være seg den transhumane kroppen og grensene mellom menneske og maskin, og i videre forstand mellom kroppen og sjelen, eller mellom normalitet og avvik også på andre sosiale og fysiske områder enn det kjønnslige.

Antihelt
Etter å ha vandret rundt med fotbladene mot lun filt en stund legger man også merke til alle de små vesenene som ligger mer stillferdig spredt rundt på gulvet og langs veggene. Kanskje er de kroppsdeler og indre organer, aborterte (mis)fostre – kanskje etter en atomulykke eller annen forurensning – eller etterlatenskaper fra dyreforsøk. Eller kanskje er de mer for abstraksjoner å regne; avatarer for våre redsler eller håp om redning fra utviklingens og forandringens ustoppelige gang.

Overspilt ja, men likevel en konfronterende betenkning. Bildungsroman maner fram en antihelt og et spøkelse i maskinen som vakler og grynter og svaier, men som likevel står opp og stiller oss spørsmålet om hva det nå enn har blitt å være menneske.