Grafiske groviser

Fra Carroll Dunham. Hvor er jeg? På Nasjonalmuseet. Foto: Ina Wesenberg

 

Carroll Dunhams grafikk er over gjennomsnittet spenstig i frasparket. Utstillingen Hvor er jeg? trekker opp konfronterende og arketypiske figurer i drodlende strek, uten å egentlig komme til noen dypere konklusjon om sitt motivmessige tema.

OSLO
Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design
Carroll Dunham. Hvor er jeg?
Grafikk
Står til 21. mai

Det bjudas på i Nasjonalmuseet om dagen. De publikumsvennlige og ukompliserte presentasjonene av Laure Prouvost og Grayson Perry følges opp av en mer intim visning av amerikanske Carroll Dunhams ulike grafiske uttrykk. Carroll Dunham. Hvor er jeg? er både konfronterende og morsom å se på. Utstillingen er frisk og dristig i anslaget; den som ellers tar anstøt av en grovis eller to bør kanskje vurdere å nærme seg museets grafikkrom med forsiktighet. Utstillingstittelen signaliserer en åpenhet og en spørrende tilnærming både til eget kunstnerskap og til et tradisjonsrikt kunstnerisk medium. Samtidig er motivene preget av en nærmest arkaisk temakrets man kan følge rommet rundt – fra huleboeraktige mannsfigurer i brytekamp til paradisiske scener med Adam og Eva-lignende skikkelser i frivol lek under palmekronene.

 

Fra Carroll Dunham. Hvor er jeg? På Nasjonalmuseet. Foto: Ina Wesenberg

 

Kjød i fleisen
Ulike verk-serier, eller suiter, er lagt ryddig i montere og hengt i rader på veggene, hver i følge med Dunhams egne, korte og enkelt forklarende tekster. For den som kjenner kunstnerens arbeid fra før – og det bør mange gjøre ettersom han har stilt ut på galleri Gerhardsen Gerner på Tjuvholmen flere ganger i Oslo det siste tiåret, og før det på Drammens Museum i 2006 – er både ikonografien og figurtegningen kjent. Den er drodlende på tegneserie-vis, er graffiti-aktig og visuelt allsidig, og tar temmelig lettlivet utgangspunkt i en rekke seinmodernistiske kunstneriske stiler og materielle teknikker.

Hvor er jeg? tipper innimellom så visst over i det pornografiske – her er kjønnsorganer i framskutte posisjoner i mengder, og man tar seg i å se seg forsiktig over skulderen før man bøyer seg fram for å studere detaljer på nært hold. Museets veggtekst fastslår mer tilbakeholdent at Dunham «retter blikket mot både det lille og det store – fra bladverket på et tre, til universets uendelighet». Reservasjonen i ordlyden er forståelig all den tid Dunhams hensikt slett ikke synes å være grov. Motivene favner langt videre betraktninger av kunsthistorie, farger og formproblematikk, populærkultur, historie og mytologier. Det er bare det at det kjødelige perspektivet treffer oss så umiddelbart i fleisen.

Fra Carroll Dunham. Hvor er jeg? På Nasjonalmuseet. Foto: Ina Wesenberg

 

Passiv mann
Tittelverket for eksempel, stråler midt mot idet rommet entres. Where am I? er sju monoprint/silketrykk laget i 2014-2015 der en naken kvinne- og en ditto mannsfigur leker blant bladverk under en tropisk himmel. Eller rettere sagt, kvinnen leker og perspektivet er mannen som her er redusert til passiv tilskuer.

Mannsfiguren som en stivnet og kraftløs bivåner trer enda tydeligere frem i serien med det passende navnet Male Gaze (2019) hvor vi ser en kar bakfra i halvprofil, tilsynelatende urørlig, tilsynelatende handlingslammet og for evig låst i stirrende på den livfulle kvinnen, som i sin tur synes å villig by på seg selv og sine generøse kroppslige attributter.

Fra Carroll Dunham. Hvor er jeg? På Nasjonalmuseet. Foto: Ina Wesenberg

Spenstig alvor
Dunhams framstillinger av seksualiserte situasjoner er spissformulert og klisjefylt. Bildene er til å le av, men bærer samtidig et primitivt alvor som pekere mot mer dyptliggende, arketypiske konflikter i sivilisasjon og samfunn. Det kan være i serien med nakne mannlige brytere, Wrestlers – også et kjent motiv i antikkens kunst – eller jaktscenene i The Hunt, en slags hulemaleri-framstilling av mennesket i overlevelsesmodus i kampen med beistet.

Andre motiver bærer mer preg av en koloristisk glede i utprøvingen av teknikker og materialer, form og flate, med visuelle referanser til popkunst eller abstrakt ekspresjonisme. Slik sett tilbyr Hvor er jeg? noe for enhver smak. Det er likevel de motivmessig mer utfordrende bildeseriene som bærer utstillingen og gir den nerve. Det til tross for at de ikke egentlig byr på noen dypere innsikt om sitt tema utover å være over gjennomsnittet spenstige i frasparket.

    Stikkord